Vital veteran

STAVANGER (Dagbladet): Ray Browns swingende spill går som en rød tråd gjennom etterkrigstidas jazzhistorie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Ray Brown nærmer seg 75, har spilt med så godt som alle jazzens storheter, og den svære kontrabasstonen og det fjellstøtt swingende spillet hans går som en rød tråd gjennom hele etterkrigstidas jazzhistorie.

At hans trioavdeling ved Maijazz- standarder med pianist Larry Fuller og trommeslager George Fludas- ble mer av en elegant bekreftelse enn rydding av nytt land, var dermed som ventet, og gubbens soloavdeling («Take The A Train», «Things Ain't What They Used To Be») etterlot heller ingen tvil om at lekelysten i kombinasjon med absolutte ferdighet fortsatt er intakt.

Likevel ble numrene med den unge trompetisten Nicholas Payton som solist konsertens høydepunkt.

Paytons talent og instrumentbeherskelse synes å være uten grenser, og i mine ører var det klasseforskjell mellom ham og kveldens øvrige solister, fiolinisten Regina Carter og sangeren Kevin Mahogany.

Begge er habile, men Payton stjal showet, også i finalen der alle seks forente krefter i en rivende «Route 66» før bassmester Brown ledet sine tropper av scenen og begynte nullstillingen til nok en konsert ett eller annet sted i verden.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer