Vitale veteraner

Fortsatt vakkert og virtuost fra veterangruppa.

The Phil Woods Quintet Eviggrønt, med et lite skjær av gult.

Michel Portal Fransk-amerikansk fusion på opptråkkete stier.

CD: 2005-utgivelsen «Prime» antydet at Oregon var i ferd med å finne tilbake til det myke, melodiøse kvartettuttrykket som var ett av jazzens mest gjenkjennelige gjennom hele 70-tallet. Den nye «1000 kilometers», med tittelreferanse til gruppas avdøde turnéagent Thomas Stöwsand, peker i samme retning når gruppa etter en frisk åpning maler noen lett melankolske melodistemninger, anført av Paul McCandless’ karakteristiske og utrolig smidige obospill. Ralph Towner har komponert brorparten av melodiene, veksler mellom akustisk gitar og piano og fyller også på med noen synthklanger som det tidvis kunne vært interessant å unnvære. Kontrabassist Glen Moore og trommeslager/perkusjonist Mark Walker gir liv til bunnen av lydbildet, og som alltid er utsøkt musisering i sømløst samspill Oregons standard. I gråsonen der heftig verdensmusikk, jazz og klassisk kammermusikk møtes, er kvartetten fortsatt noe av det fineste du kan låne øre til, og etter Towners solokonsert på årets Maijazz, er det kanskje hele kvartettens tur til å legge inn Norge på reiseruta neste år?

PHIL WOODS runder snart 76, og selv om helsa har skrantet i flere år, er han fortsatt i stand til å tolke jazzens kjernerepertoar med mye av den gamle gløden i behold. Rett nok er tonen mer patinert og gnistene som flyr fra altsaksofonen litt færre, men til gjengjeld er vel anvendt ro og rutine like lite å forakte på jazzscenen som på fotballbanen. Den gamle kjempen tar soloinitiativer, slår musikalske pasninger, plassere seg i et tett samspill og gjør de andre gode i fullt monn, og om han må ha ekstra oksygen før og etter anstrengelsene, merkes det bare lite på prestasjonene.

Tidlig i 2007samlet han på ny kvintetten der bassist Steve Gilmore og trommeslager Bill Goodwin har vært med helt siden starten i 1973, og gikk i studio for å lage en oppfølger til «American Songbook», logisk nok kalt «American Songbook II.» Trompeter Brian Lynch og pianist Bill Charlap er stadig kvintettens «ferskinger», og selv om dette standardknippet aldri overrasker – det skulle bare mangle – er lyttingen på det å betrakte som en trivelig tur i tidsmaskinen. Turen er en flukt over eviggrønne enger som «Night And Day», «Bewitched, Bothered and Bewildered», «Last Night When We Were Young» og «Yesterdays», og tatt i betraktning at Phil Woods startet sin profesjonelle karriere i 1943, blir den altså drevet fram av en musiker som langt på vei sto fadder for denne musikken. Han spiller den da også med en autoritet som får den til å fortone seg som en forlengelse av ham selv, og har åpenbart hatt smitteeffekt på resten av bandet.

DEN franske komponisten og multi-instrumentalisten Michel Portal (71) var i sin tid en av de første som brakte avantgardejazzen til Frankrike. Han har også en klassisk fortid med bl a samarbeid med Pierre Boulez, men har de siste 10-15 åra arbeidet mye med jazz, ikke minst i USA. Hans nyeste cd, «Birdwatcher», er innspilt i Minneapolis med blant andre saksofonisten Tony Malaby og perkusjonisten Airto Moreira i besetningene, mens Portal selv stort sett konsentrerer seg om bassklarinett. Han improviserer mørke, ofte heftige tonerekker over et elektrisk, funky boblende grooveunderlag, leder an i fripartier og spiller innimellom også ubeskjemmet melodivakkert. De unge musikerne er habile og skaper sikkert det lydbildet Portal er ute etter, men selv om det hele virker gjennomført, låter det aldri spesielt originalt. Egentlig er det bare når Malaby tar sine kor at musikken får sine løft, men målt mot hva Miles Davis anno 1969, Weather Report og flere fusionband har prestert, er dette på det jevne.