Anmeldelse: Iron Maiden - «Senjutsu»

Vitalt og inspirert Iron Maiden

Britene holder standarden på sitt syttende studioalbum.

TILBAKE: Fredag slipper Iron Maiden sin første plate på seks år. Album nummer 17 har fått tittelen «Senjutsu». Foto: John McMurtrie
TILBAKE: Fredag slipper Iron Maiden sin første plate på seks år. Album nummer 17 har fått tittelen «Senjutsu». Foto: John McMurtrie Vis mer
Publisert

«Senjutsu»

Iron Maiden

Hardrock

Utgitt: 2021
Plateselskap: Parlophone / Warner Music

«Hvis dette er det siste studioalbumet vi får fra Iron Maiden, er det definitivt en verdig sorti.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Et nytt studioalbum med Iron Maiden vil alltid være en begivenhet, og ikke bare basert på bandets status som verdens viktigste metalband. Når de nå slipper sin syttende studioutgivelse, drøye 40 år etter at de debuterte, er det nemlig to spørsmål som gjør seg gjeldende hos en fanskare som har vist seg stadig voksende og nå favner (minst) tre generasjoner hardrockere: Blir dette bandets siste plate? Og holder den samme høye standard de har skjemt oss bort med gjennom en lang karriere, hvor det egentlig ikke er noen reelle skampletter? I det minste ikke etter at vokalist Bruce Dickinson returnerte for over 20 år siden.

Det første spørsmålet er det bare bandet selv som sitter med svaret på, men når det gjelder det andre er det en sann glede å kunne svare med et rungende, «Ja!»

Tungt og mystisk

Det hele åpner mystisk, tungt og stemningsfullt med tittelsporet «Senjutsu», som innledes av dystre og illevarslende trommer før et av bandets seigeste og mest hypnotiske riff entrer arenaen. Dermed er tonen satt, og det er en fryd å notere seg at bandet er selvsikre nok til å ikke falle for fristelsen av å la det hypnotiske groovet her gå over i det som ville vært en forventet Iron Maiden-galopp. Tvert imot, lar de låta utfolde seg i godt over 8 minutter i samme tempo og viser oss dermed fra starten at de fremdeles tør å gjøre noen nye musikalske grep.

En annen god nyhet er at Dickinson låter atskillig mindre anstrengt enn på lenge, noe som på ingen måte var noen selvfølge etter at han for noen år siden gjennomgikk behandling for en kreftsvulst på tunga. Nå er han friskmeldt, og det er jammen meg stemmen hans også.

Når låta avsluttes med i et herlig skrikende gitarcrescendo, er tonen satt, og alle dystre spekulasjoner fra «alt var bedre før»-brigaden, surmagede forhånds-tvilere og andre metal-hipstere om at de gamle heltene ikke hadde annet å komme med enn resirkulerte riff og gamle rester fra arkivet kan bare legges døde en gang for alle.

Kommende allsangfavoritter

I rask rekkefølge kommer så tospannet «Stratego» og «The Writing on the Wall», som begge er sluppet som singler i forkant av albumet, og dermed bryter en karrierelang tradisjon for Iron Maiden, ettersom de konsekvent bare har sluppet én singel før albumslipp. Og der «Stratego» er en opptempo-affære, er «WOTW» mer nedpå og groovy, men fellesnevneren er at begge har alt som skal til for å bli kommende allsangfavoritter når bandet etter hvert skal ta «Senjutsu» ut på landeveien.

En annen perle de gjerne må ta fram live, er albumets korteste låt, «Days of Future Past», som knapt runder fireminuttermerket, men underveis presser inn en majestetisk åpning, et deilig småskittent riff og et øsende driv som kulminerer i albumets mest pompøst fengende refreng. Og fremdeles har de flere overraskelser på lager, for rett etterpå følger «The Time Machine», muligens det mest progressive sporet her, med sine stadig uventede krumspring og vendinger både i form av melodilinjer og taktskifter. Den går likevel aldri totalt av skaftene, og lander pent der den startet igjen etter en akrobatisk reise gjennom besnærende melodilinjer og halsbrekkende solopartier.

«The Darkest Hour» er intet mindre enn en ballade, eller så nær som Iron Maiden kommer dette; sorgtung, neddempet og vakker, med Dickinson på sitt aller mest sjelfulle. Vi snakker selvsagt ikke om noe P4-frieri her, men det er både storslagent og melodisk nok til å få fram de store følelsene.

Skjønnhetsfeil

Albumet er selvsagt ikke totalt uten sine skjønnhetsfeil, og en av disse er en åpenbart manglende vilje til å begrense seg selv.

«Senjutsu» avsluttes med tre episke Steve Harris-komposisjoner som alle bikker 10 minutter, og på tampen av et 80 minutter langt album må dette sies å være noe i overkant. De to beste av disse er «Death of the Celts» og «Hell on Earth», som begge er såpass grandiose at alt bare er fryd og gammen.

Hvis dette er det siste studioalbumet vi får fra Iron Maiden, er det definitivt en verdig sorti, men det er noe såpass vitalt og inspirert over denne skiva at det fortsatt går an å håpe at de har nok krutt i seg til å fyre ut minst ett album til.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer