Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vitenskap som skrekkbilde

NATURVITENSKAPEN blir ofte sammenliknet med religion, og forskerne framstilt som et moderne «presteskap». Noen, som Ulrich Beck og hans norske disippel Thorvald Sirnes, drar sammenlikninger med middelalderen, der et presteskap av skriftlærde hadde monopol på «sannheten». Det implisitte budskapet (tilfeldigvis i samsvar med politikken til KrF, som heller vil holde seg til det gamle presteskapet) er at forskerne må holdes i tømme, fordi de er «blinde» i sin spesialiserte kunnskap, og ikke har tid eller anledning til å «reflektere» over konsekvensene av sin forskning.

Men sammenlikningen med det religiøse presteskapet halter, fordi man overser den viktigste forskjellen mellom religion og (natur)vitenskap: den innebygde mekanismen for selvkritikk og etterprøving som vitenskapen har. Noe av det viktigste ved vitenskapelig praksis er nemlig å utsette den etablerte sannhet for en nådeløs utprøving. Vitenskapelig kunnskap blir ikke anerkjent før den er etterprøvd, og alle mulige feilkilder er utforsket. Mens det religiøse presteskapets makt er fundert på det motsatte: at «sannheter» ikke kan etterprøves. Det er til og med synd å stille spørsmål ved «sannhetene»!

Det at naturvitenskapen har en slik innebygd selvkritikk, og at derfor ingen vitenskapelige «sannheter» og data er individuelle, men kollektive, gjør at den vanlige påpekningen av at forskere også er «mennesker» (Sirnes: «dermed blir også den personlege tilnærminga til teoriane underkommunisert») blir uinteressant. Hva den enkelte forsker måtte mene, har lite å si for den akkumulerte, systematiske kunnskapsoppbyggingen som naturvitenskapen utgjør. Selvfølgelig er forskerne mennesker, men deres personlige meninger blir silt bort gjennom den kollektive vitenskapelige prosessen.

SIRNES PÅSTÅR naturvitenskapen får sin makt pga det han kaller en «paranoid fortelling» om «menneskets uendeleg sårbarhet». Ved å servere skrekkhistorier til media, bygger den opp under sin egen posisjon som det eneste som kan redde oss unna katastrofen. Og han bruker en falsk alarm om en mulig kollisjon med en asteroide som eksempel. Han kunne valgt et mer nærliggende eksempel: tsunamien i Sør-Øst Asia. Her var forhistorien at forskere tidligere hadde advart mot en tsunami som ikke kom. Så da jordskjelvet utenfor Sumatra kom 2. juledag, husket de at de hadde fått kjeft forrige gang, fordi deres advarsel visstnok hadde skadet turistindustrien. Så denne gangen gjorde de som de ofte blir kritisert for ikke å gjøre: De tok hensyn til de samfunnsmessige ringvirkningene. Og kanskje de også brukte litt «sunn fornuft»: det hadde jo ikke forekommet noen tsunami der i manns minne, så hvorfor nå? Vi vet alle hvordan det gikk. Og for de rundt 300 000 menneskene som omkom - og deres etterlatte - er det liten trøst i å tenke at «menneskets uendelege sårbarhet» er «ei paranoid fortelling».

TSUNAMIEN viste oss at det kanskje ikke er vitenskapen som er den største trusselen mot menneskehetens eksistens. Vi er faktisk sårbare: Faren for en katastrofal influensapandemi er faktisk større enn faren for at gale forskere eller terrorister skal drepe oss med laboratorieproduserte mikrober. Det er heller ikke klimaforskerne som har skapt klimaproblemet. Selvfølgelig produserer vitenskapen nye risikoer - atomvåpnene er kanskje det beste eksemplet. Men i det tilfellet viste det seg at det faktisk var de «blinde» forskerne selv som mante til forsiktighet. Mens politikerne bestemte at bombene skulle brukes, og det religiøse presteskapet velsignet bombene.