Vitenskapelig analfabetisme

Store deler av befolkingen er vitenskapelig analfabeter, deriblant de fleste politikere, lærere og journalister.

Liv, dette hellige og uforklarlige som til alle tider har vært religionens og mystikkens domene, er i løpet av få år blitt beinhard teknologi. Genoverføring, DNA-analyser og kloning åpner i dag for muligheter som overgår den mest fantasifulle science fiction, og innebærer valg som bokstavelig talt betyr liv eller død for den enkelte. Vi er med andre ord tvunget til å akseptere et helt nytt verdensbilde, men historien forteller oss at dette kan bli vanskelig.

Allerede på begynnelsen av 1500-tallet kunne Copernicus vise at planetene går i bane rundt sola. Det skulle derimot ta mer enn 200 år før denne vitenskapelige forståelsen ble akseptert av den skolerte eliten, og ennå gikk det lang tid før jordas bane rundt sola kunne regnes som allmennkunnskap. På samme måte skulle det gå 140 år fra Darwin beskrev mekanismen som forklarer biologiens utvikling, til evolusjonsteorien i 1996 ble anerkjent av Den katolske kirke. Fremdeles er det langt igjen til forståelsen av livets grunnprinsipp har nådd den allmenne bevissthet, men så langt har verken forståelsen av planetenes bevegelser eller biologiens utvikling vært nødvendig i de flestes hverdag. At det tar århundrer fra vitenskapelig oppdagelse til allmenn forståelse, har derfor hatt begrensede konsekvenser.

Så god tid har vi ikke i dag. Bioteknologi er noe vi alle snart må forholde oss til enten det er hos legen, i matbutikken eller i rettssalen. Prøverørsbarn leker i de fleste barnehager, og neste skritt mot kloning og genmanipulering kan synes uunngåelig. Samtidig har vi informasjonsteknologien som allerede gjennomsyrer hverdagen, og utviklingen mot større, raskere og mer intelligente systemer går med enorm hastighet. I kombinasjon aner vi konturene av et samfunn der begrepene liv, informasjon og teknologi flyter over i hverandre, og en nærmest altomfattende revolusjon som vil forandre fundamentet for vår egen eksistens.

Til grunn for denne revolusjonen ligger en ny vitenskapelig forståelse, og forutsetningene for å kunne delta i den fremtidige utviklingen er innsikt i dette verdensbilde. På samme måte som lese- og skriveferdigheter har vært en forutsetning for dagens samfunn, vil fremtidens demokrati være avhengig av at folk forstår vitenskapens språk. Men slik er det ikke i dag. Store deler av befolkingen er vitenskapelig analfabeter, deriblant de fleste politikere, lærere og journalister. Samfunnet mangler institusjoner, organisasjoner og visjoner som bidrar til å formidle de nye forståelsesmodellene, og vitenskapens sentrale rolle i utviklingen er nærmest fraværende i samfunnsdebatten.

Hvorfor prioriteres så ikke vitenskapelig kunnskapsformidling i dagens Norge? Den trivielle forklaringen er selvsagt at det er så mange andre viktige ting å bruke ressurser på. At den politiske ledelsen ikke har forutsetninger for å forstå problemstillingen er en annen. Men der er også en mer dyptliggende forklaring:

Som for Darwins og Copernicus' ideer foregår det i dag en kamp mellom ulike verdensbilder. Hovedlinjen går mellom vitenskapen og såkalt hermeneutisk tenkning, og konflikten betegnes gjerne som kampen mellom de to kulturer. Denne kampen utkjempes på flere arenaer, og er kanskje mest tydelig i møtet mellom skolemedisin og alternative behandlingsformer. Andre tradisjonsrike konfliktområder er betydningen av arv og miljø i psykologien, og skillet mellom den vitenskapelige og den religiøse forståelsen av liv.

I skolen gjenspeiles den samme konflikten i skillet mellom de som vil vektlegge henholdsvis sosialiserende og faktaorientert undervisning, og denne problemstillingen er i disse dager aktualisert av Kristin Clemets fokus på fagkunnskap og målbare resultater. Initiativet møtes ikke overraskende med skepsis av lærernes organisasjoner, og inngår i et mønster hvor ledende samfunnskrefter med forankring i politikk, kultur, religion og medier viser liten interesse for vitenskapelig tenkning.

Det moderne vitenskapelige verdensbilde kan forståelig nok oppleves både vanskelig, truende og latterlig når man er oppvokst i en verden basert på eldgamle religiøse og kulturelle sannheter. Vitenskapen opererer da heller ikke med sannheter, bare gode og dårlige forklaringsmodeller, og slik tenkning kan virke utilfredsstillende for mange. I tillegg blir vitenskapen ofte kritisert for å grave seg ned i detaljer, mens man ignorerer hele mennesket og samfunnet det lever i.

I denne sammenheng er det derfor viktig å påpeke at også den vitenskapelige tenkningen er inne i en forandringsprosess, og at det ikke lenger er noen reell konflikt mellom såkalt reduksjonistisk og holistisk tenkning. Mange vil da også hevde at denne konflikten aldri har eksistert fra vitenskapens synspunkt, men at sammenhengen mellom det enkle og det komplekse ofte er vanskelig å vise.

Den mest spennende forskningen foregår i dag på tvers av gamle faggrenser, og nettopp i grenseområdet mellom det basale og det komplekse. Som eksempler kan man nevne forskning på samspillet mellom biologi og psykologi, eller koblingen mellom miljø og gener i blant annet kreftutvikling. Samfunnsforskerne blir stadig mer opptatt av informatikk, og informatikerne er interessert i samfunnsutviklingen. Innen både økonomi, informasjonsteori og språkforskning anvendes i dag Darwins evolusjonsteori for å beskrive utviklingsmønstre, og i fysikken er forståelsen av komplekse systemer et av de mest ekspansive områdene. Den vitenskapelige verden er med andre ord ikke så oppstykket og detaljorientert som tradisjonen tilsier, og man ser i dag utviklingen av en ny forståelse på tvers av gamle skillelinjer.

Denne forståelsen driver i dag den teknologiske utviklingen, og selv den mest innbitte antireduksjonist må innse at vitenskapen har blitt en dominerende faktor i samfunnet. Dette demonstreres ikke minst av en verdenssituasjon der USAs dominans i stor utstrekning er basert på vitenskapelig og teknologisk overlegenhet. At amerikanerne år etter år henter hjem de fleste Nobelprisene, viser at dette er resultat av en bevisst satsing, og uttrykker en umiskjennelig visshet om at vitenskap er makt.

I denne kampen om vitenskapen må også Norge komme på banen om vi skal delta i den globale utviklingen. Ikke nødvendigvis for å erobre verdensherredømme, men for å bidra til en demokratisk utvikling både innenfor og utenfor våre egne grenser. Min visjon er derfor en nasjonal satsning på kunnskapsformidling. Jeg snakker da ikke om å bruke statlige midler for å legge et gammeldags leksikon på Internett, eller masseproduksjon av medieoppslag om norsk forsknings fortreffelighet. På grunn av motstand og treghet i systemet har jeg heller ingen illusjoner om noen snarlig vitenskapsrevolusjon i skolen.

Min visjon er i løpet av de kommende år å bygge en kunnskapsbase basert på vitenskapens verdensbilde. Det vil si et nettverket av kunnskap der forståelsen av begreper som liv, informasjon og energi er sentrale forankringspunkter, og hvor veien fra musikk til matematikk er like kort som til kulturhistorie. Med kreativitet, humor og bevisst anvendelse av nye og gamle medier skal denne modellen innby til utforsking og forståelse av den verden vi lever i.

Helt konkret arbeides det i dag med et konsept som forener læring av vitenskap med livet i en dyrepark. Her skal publikum i alle aldre kunne utforske gener, liv og organismer i alle sine former. Det fysiske, virtuelle, mikroskopiske og makroskopiske skal ved hjelp av ny teknologi kobles sammen til en helhet basert på vitenskapelig forståelse, og gjennom Internett skal opplevelsen gjøres tilgjengelig for skoler og barnerom. Dette skal igjen suppleres med fysiske modeller og leketøy som formidler grunnleggende vitenskapelige prinsipper. Hva kunne ikke Copernicus ha utrettet med en mekanisk modell av solsystemet - om da ikke paven hadde konfiskert den?

Allmenn forståelse av vitenskapens verdensbilde er en forutsetning for demokratisk styring av morgendagens samfunn. Slik kunnskap danner dessuten basis for fremtidig vekst og konkurransedyktighet på verdensmarkedet. Ved å gå foran i arbeidet med å demokratisere vitenskapen kan Norge sikre sin egen fremtid samtidig som vi bidrar til global maktfordeling. Formidling av vitenskapelig forståelse er derfor vår tids beste investering.