SVARER PÅ BIO-KRITIKK: Internasjonalt anerkjente adferdsbiologer studerer «hypotetiske gener», selv om Aalen avskriver dette, skriver innleggforfatterne.
SVARER PÅ BIO-KRITIKK: Internasjonalt anerkjente adferdsbiologer studerer «hypotetiske gener», selv om Aalen avskriver dette, skriver innleggforfatterne.Vis mer

Vitenskapelig eventyrstund

Aalen avskriver store deler av biologien.

||| Evolusjonspsykologien «nøyer seg med plausible fortellinger» skriver Reidunn B. Aalen i Dagbladet 22. april. Som eksempel bruker hun hypotesen om at homofili kan være en tilpasning selektert på grunn av positive konsekvenser for nær familie: hvis homofile hjelper sine nieser og nevøer i stor grad kan dette evolusjonært sett kompensere for at homofile selv ofte ikke får barn.
Dette er ganske riktig én hypotese blant mange for å forklare eksistensen av eksklusiv homofili. Andre hypoteser forklarer homofili med at genene for mannlig homofili har positive reproduktive konsekvenser når de finnes i kvinner (antagonistisk seleksjon) eller at gener for homofili kan gi fordeler hos noen bærere (heterozygot fordel).
Disse hypotesene har prediksjoner som faktisk er blitt testet. Hypotesen Aalen snakker om burde for eksempel medføre at homofile bruker mer ressurser på slektningene sine. Det har man stort sett ikke funnet, og denne «fortellingen», som altså viser seg å være en teoretisk godt fundert hypotese med tydelige prediksjoner, betraktes dermed stort sett som falsifisert. Et lite skoleeksempel på god vitenskap, med andre ord.

I følge Aalen er imidlertid ikke en slik «evolusjonshistorie» uansett noe «bevis for at det finnes gener for homofili». For å vise det må man i følge Aalen ned på DNA-nivå. Fordi evolusjonen må ha virket på fysiske gener, kan vi ikke si med sikkerhet at det finnes gener for homofili før vi kjenner genetikken i detalj.
Dette kommer nok som litt av en overraskelse på de internasjonalt anerkjente adferdsbiologene på Aalens eget institutt. De studerer nemlig også «hypotetiske gener», definert som den arvelige enheten som påvirker den egenskapen man studerer. Dette har vist seg å være særdeles fruktbart ikke bare innen evolusjonspsykologien, men også i evolusjonsbiologien og adferdsgenetikken. Og i medisinen, som når en lege spør en pasient om det finnes diabetes type 1 i familien. Svaret er informativt uten at legen vet akkurat hvilke gener som er involvert.

Evolusjonspsykologi
er nært beslektet med adferdsøkologi, og begge er tett integrert med moderne evolusjonsteori. Faget er i dag en ekte tverrfaglig disiplin som blant annet omfatter evolusjonsbiologi, antropologi, zoologi, genetikk, paleontologi og arkeologi. Metodene er tilsvarende varierte: evolusjonsimuleringer, spørreskjemaer, genotyping, registerforskning, hormonprøver, observasjonsstudier, komparativ primatologi, og fMRI, for å nevne noe. Hypoteser kan dermed testes fra en rekke forskjellige innfallsvinkler.
Å påstå at evolusjonspsykologien begrenser seg til å fortelle plausible fortellinger vitner dermed om at man rett og slett ikke har satt seg inn i faget. Hvis grunnlaget for denne kritikken er det evolusjonære genbegrepet, avskriver Aalen også store deler av biologien.