PRISVINNER:  Abelprisen 2014 tildeles den russiske matematikeren Yakov G. Sinai (78) ved Princeton-universitetet i USA og Landau-instituttet for teoretisk fysikk ved Det russiske vitenskapsakademi. Foto: Princeton Univ. / NTB Scanpix
PRISVINNER: Abelprisen 2014 tildeles den russiske matematikeren Yakov G. Sinai (78) ved Princeton-universitetet i USA og Landau-instituttet for teoretisk fysikk ved Det russiske vitenskapsakademi. Foto: Princeton Univ. / NTB ScanpixVis mer

Vitenskapen og vi

I dag skal koronprins Haakon dele ut Abelprisen til professor Yakov Sinai. Det kommer han til å gjøre til alles tilfredshet. Men begriper han hva Sinai får prisen for?

Kommentar

Jeg har fulgt Abelprisen siden den ble utdelt første gang i 2002, og har forsøkt å fortelle Dagbladets lesere hva som er prisverdig ved vinnernes arbeid. Jeg frykter det har vært et stort og meningsløst arbeid, ikke fordi mine lesere er ubegavet, men fordi jeg ikke har skjønt stort av det prisvinnerne har prestert til tross for kyndige forskeres popularisering.

Men la oss starte med Sinai: Han får prisen for sine arbeider med dynamiske systemer. Slike systemer er vær, havstrømmer, planetenes bevegelser og hvordan dyre- og plantearter sprer seg, leser jeg i pressemeldingen fra Det Norske Videnskaps-Akademi. Noen slike systemer oppfører seg slik at vi kan forutsi hvordan de vil te seg i framtida, andre systemer oppfører seg kaotisk og uforutsigbart. Sinai har vist at det ikke lar seg gjøre å bestemme hvem som er forutsigbare og hvem ikke. Slik har han fortalt verden at det ikke er mulig å gjøre presise spådommer selv om enkle fysiske systemer.
Så langt, så godt. Og hva så?

Vel, jeg kommer ikke lenger. Og det gjør nok heller ikke de aller fleste som hører om prisvinneren. Selv blant professorale kolleger kan det være vanskelig å følge en som forsker i forskningsfronten innenfor matematikk og fysikk, og andre naturvitenskaper. Kløften mellom dem som forsker og vet, og dem som ikke forsker og ikke vet, blir stadig større.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har lest at mer enn halvparten av amerikanerne ikke tror på Big Bang, og bare et fåtall tror fullt og fast på det. De tror heller på Bibelens skapelsesberetning. Mange greier ikke å tro at vi oppholder oss på tektoniske plater som svever rundt på overflaten av jordkloden og skaper jordskjelv, vulkaner og tsunamier når de kolliderer. Noen tror heller ikke på FNs klimapanel og menneskeskapt oppvarming. Og knapt noen av oss forstår hva som er inne i en PC og hva som får signalene til å forflytte seg over hele verden i løpet av sekunder. Når Albert Einstein opererer med lys som tidvis bølger og tidvis partikler, er det ikke til å begripe. Selv Darwin blir for tung for troende amerikanere. Vi nordmenn tror nok på evolusjonen, men vet vi egentlig hva det er?
Ofte har vi inntrykk av at det er lettere for oss mennesker å tro på spøkelser og engler enn det er å tro på vitenskapen.

Er dette så farlig? Neppe. Men vi går glipp av mye spennende kunnskap om verden fordi vi ikke greier å gripe det de sysler med ute i forskningsfronten. Og siden storparten av forskningen er betalt av oss som skattebetalere eller som markedsaktører, bør vi alle være interessert i å gjøre kløften mellom oss og vitenskapen minst mulig.

For til sjuende og sist er det vitenskapelig kunnskap som har skapt vår moderne levemåte. Forstår vi ikke de grunnleggende vitenskapelige drivkreftene, kan vi heller ikke kontrollere dem. I et demokrati kan vi ikke la forskerne få det siste ord.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook