Vitenskapens seier over de små grå?

Vi som er hektet på krimserier på TV har merket en klar endring de siste åra. De tradisjonelle krimheltene som Hercule Poirot og Miss Marple, som kun brukte sin overlegne intelligens og innsikt i menneskenaturen til å oppklare forbrytelser, er en truet art. I stedet for de små grå, tar dagens TV-helter i bruk laboratoriet, kriminalteknikken og vitenskapen til å komme til bunns i sakene. Denne påfallende dreiningen sier kanskje noe om vårt forhold til forskning og vitenskap som er relevant i den pågående klima- og miljødebatten.

På en vanlig hverdag er det ikke uvanlig med fem-seks episoder av forskjellige krimserier der kriminalteknikere er i hovedrollen. Vi har «CSI (Crime Scene Investigation)» i tre forskjellige varianter, vi har «Rettsmedisinerne», «Smittejegerne», «Crossing Jordan», «Bones» og sikkert enda flere serier der rettsmedisinere, patologer, DNA-eksperter, entomologer (insekteksperter) og andre forskere står i sentrum for handlingen. I tillegg til fiksjonens verden har vi serier som beskriver kriminalsaker fra virkeligheten der laboratoriet står sentralt i å få skurkene tatt, som «FBI Files» og «Forensic Detectives». «CSI: Miami» regnes faktisk for å være verdens mest populære TV-program.

Felles for alle disse seriene er at det ikke er den geniale etterforskeren som finner løsningen på kriminalgåten. I stedet handler det om å samle inn ørsmå spor – fingeravtrykk, hår, bloddråper eller pollenkorn som tas med tilbake til laboratoriet og gir svar på hva som har skjedd. Noen har sett på dette som at nerdene endelig har fått sin revansje, men det er ikke det bebrillede skolelyset på laben som er i sentrum for disse seriene. Nei, her er det selve Vitenskapen som er helten. Eller kanskje heller en spesiell versjon av Vitenskapen, der ethvert problem har sin løsning og ethvert spørsmål har et entydig svar.

Forbryterne har nemlig ikke en sjanse i TVs versjon av det kriminaltekniske laboratoriet. I kliniske, sterile omgivelser finner de kjekke menn og kvinner i labfrakk umiddelbart svaret på kriminalgåten ved hjelp av mikroskop, spektrometre, reagensglass og DNA-analyseutstyr. Morderen har alltid lagt igjen en liten bloddråpe eller et bitte lite hår som kan identifisere ham, eller har uforvarende dratt med seg litt jord eller et insekt som kun finnes på ett bestemt sted.

CSI-seriene har blitt kritisert av fagfolk for å gi et urealistisk bilde av kriminalteknikk, og folkene bak innrømmer at de som regel tar noen snarveier for dramatikkens skyld. Men dette fører kanskje til at seerne får et urealistisk bilde av hvordan virkelighetens etterforskere jobber. Fra USA hører vi at jurymedlemmer nå forventer den samme type bevis de er vant til fra «CSI», og frifinner forbrytere hvis ikke påtalemakten kan legge fram DNA-bevis. Laboratoriearbeidet framstår også som glamorøst og spennende – etter at denne typen serier ble populære har studier innen kriminalteknikk og «forensic science» opplevd en markant økning av antall søkere.

Hva kan vi lese ut av denne dreiningen fra mesterdetektiven Hercule Poirot til CSIs laboratorienerd Gil Grissom? Kanskje er det et symptom på en ny teknologioptimisme som presser seg fram i tider da vi trenger vitenskapen mer enn noensinne. I vestlig kultur har vi alltid hatt et ambivalent forhold til vitenskap og teknologi, noe som har gitt seg uttrykk i populærkulturen. Inntil nylig var det som oftest et negativt bilde av forskeren og hans aktiviteter vi ble presentert for i bøker, film og TV. Tenk bare på Dr. Jekyll og Mr. Hyde, Frankensteins monster, «Terminator»-trilogien og filmen «I, Robot». Selv innenfor science fiction-sjangeren med dens teknologiske drømmer, blir vi som oftest advart mot vitenskapens og teknologiens skyggesider.

Derfor er det noe nytt når vitenskapen blir framstilt så entydig positivt som den blir i den nye bølgen av krimserier. Den versjonen av forskning, vitenskap og teknologi vi blir kjent med her, er upåvirket av menneskelig dårskap og svakheter. Den løser problemene for oss nærmest uten at vi behøver å gjøre annet enn å lese av apparatene og datautskriftene. Det er derfor Horatio Caine i «CSI: Miami» kan utbryte til et gjenstridig vitne: «Du behøver ikke si noe. «Vitenskapen» vil fortelle meg det jeg trenger å vite.»

Det er fristende å se på dette synet på vitenskap og teknologi i sammenheng med det som kommer fram i klima- og miljødebatten. Politikere og folk flest roper på en teknologisk løsning på det uføret vi har havnet i, men paradoksalt nok er det jo nettopp vår uhemmede bruk av teknologi som har skapt klimaforstyrrelser og miljøødeleggelser. Kan vi virkelig være sikre på at forskerne er i stand til å komme opp med nye teknologier som lar oss beholde vår livsstil ennå noen år? CSI-laboratoriet representerer hvordan vi gjerne vil at vitenskapen skal løse våre problemer: Med klare svar på kompliserte spørsmål skaper forskerne orden i en komplisert verden. Men er det virkelig slik? I disse tider da realfag og naturvitenskapelig forståelse står svakt i skolen og samfunnet for øvrig, kan det rett og slett være farlig om vi tror at vitenskapen er slik den blir framstilt på «CSI»?

Overdreven tro på hva vitenskapen kan utrette kan føre oss galt av sted. I virkelighetens krim har vi hatt flere saker der vitenskapelige sakkyndiges uttalelser har blitt behandlet som ubestridelige fakta. Siden har det vist seg at disse ikke holdt vann, som i Liland- og Moen-sakene. Gårsdagens sikre vitenskapelige fakta ler vi av i dag. Jorda er ikke lenger flat, sola går ikke lenger rundt jorda og man blir ikke lenger syk av for mye frisk luft. Virkelighetens laboranter og kriminalteknikere kan fortelle om tidkrevende prosesser, tvetydige resultater og funn som er vidåpne for fortolkning. Vi har også sett hvor vanskelig det er for forskerne å bli enige om hvorvidt kunstig søtstoffer er farlige, om høyspentledninger forårsaker kreft eller om klimaendringene er menneskeskapt eller skyldes naturlige variasjoner.

Ingen tviler vel på at vitenskapen sitter med nøkkelen til å løse mange av de store utfordringene vi har foran oss. Likevel må vi ikke la oss forlede til å tro at vitenskap og forskning kan fikse alt eller har sikre svar på ethvert spørsmål. Som vi har sett i klimadebatten, kan vitenskapelige rapporter tolkes svært forskjellig av forskjellige aktører.

Ennå kan vi fra tid til annen se Hercule Poirot samle alle de mistenkte i biblioteket og utpeke morderen uten å ha tatt så mye som et fingeravtrykk. Han ville nok lett kunne peke ut oss alle som ansvarlige for klima- og miljøproblemene. Vi trenger nok Gil Grissoms lab for å kunne løse disse utfordringene, men vi har fortsatt bruk for menneskelig fantasi, tankeevne og handlekraft, og ikke minst et syn på vitenskap og teknologi som er mer nyansert enn det vi får gjennom «CSI».

«Fra USA hører vi at jurymedlemmer nå forventer den samme type bevis de er vant til fra ’CSI’, og frifinner forbrytere hvis ikke påtalemakten kan legge fram DNA-bevis.»