Vitenskapens selvrensende evne

Svindel i vitenskapen er høyrisikoatferd, som miljøene selv før eller senere avslører, med katastrofale følger for svindleren. Den største skaden svindlerne kan gjøre, er å svekke vår tillit til vitenskapen.

DEBATTEN OM Sudbø-saken har reist spørsmålet: kan vi stole på vitenskapelige resultater generelt, og medisinsk forskning spesielt?Hensikten med dette debattinnlegget er å bidra til å gjenreise tilliten til forskningen. Jeg vil, ved hjelp av noen eksempler fra det medisinske fagområdet, forsøke å vise at vitenskapen har en selvrensende evne. Forskningsresultater som har betydning for vår forståelse av natur og biologi vil alltid bli forsøkt bekreftet av uavhengige forskergrupper. Forsøk på bevisst svindel vil bli avslørt innenfor de vitenskapelige miljøer. Forskningsjuks kan føre et forskningsfelt inn på en blindvei i en periode, og pasientgrupper kan få falske forhåpninger om nye behandlingsmetoder. Men jukset vil bli avslørt.I 1973 begynte dr. William Summerlin å forske innenfor området transplantasjonsimmunologi ved det kjente Sloan-Ketteringinstituttet i New York. Han studerte forkastelse av organer transplantert fra ett dyr til et annet, og fant at dersom giverens organ hadde vært dyrket i laboratoriet i noen dager eller uker før transplantasjonen, kunne man unngå at det ble avstøtt. Denne oppdagelsen var av stor betydning for transplantasjonskirurgien og ble fort kjent både blant vitenskapsmenn og det alminnelige publikum. Problemet var at andre forskere ikke klarte å reprodusere Summerlins resultater. Summerlin startet en ny serie eksperimenter med transplantasjon av hud fra svarte til hvite mus. Eksperimentene så ut til å lykkes, helt til en laboratorieassistent avslørte at Summerlin hadde farget huden på de hvite musene svart med en tusjpenn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1995 PUBLISERTE dr. Werner Bezwoda fra Sør-Afrika resultater som tydet på at kvinner med langtkommen brystkreft levde lengre hvis de fikk såkalt høydosebehandling med autolog stamcellestøtte (HMAS). Dette vakte berettiget oppsikt og førte blant annet til offentlig debatt i Norge der kvinner krevde å få denne behandlingen, selv om norske fagfolk ikke var overbevist om dens effektivitet. Det ble satt i gang flere store internasjonale undersøkelser for å bekrefte Bezwodas funn, men ingen av disse studiene viste noen virkning av behandlingen. En gruppe forskere fra USA reiste til Sør-Afrika for å gå Bezwodas forskning etter i sømmene, og fant at resultatene i det store og hele var oppdiktet. I mellomtiden hadde tusenvis av kvinner fått denne behandlingen rundt om i verden.

DR. HWANG WOO-SUK i Sør-Korea hadde hatt en kometaktig karrière innen stamcelleforskningen da han i 2004 vakte ytterligere oppsikt ved å melde at han hadde klart å klone humane embryonale stamceller ved å overføre cellekjerner fra vanlige celler i kroppen. En slik teknikk åpnet muligheter for produksjon av stamceller fra pasienter til reparasjon av ødelagte organer ved for eksempel Alzheimer sykdom og sukkersyke. Ingen andre hadde klart dette, og det ble reist mistanke om fabrikkering av resultater. En granskingskommisjon oppnevnt av universitetet i Seoul avslørte at dr. Hwang hadde jukset.Dr. Jon Sudbø publiserte i oktober 2005 en artikkel i det kjente tidsskriftet The Lancet, der han hevdet at langvarig bruk av betennelsesdempende medikamenter kunne redusere risikoen for å få kreft i munnhulen. Dette kunne ha hatt stor betydning for pasienter med risiko for utvikling av denne krefttypen. Andre norske leger forsto imidlertid at artikkelen måtte inneholde grunnleggende feil. De hadde ansvar for databaser som Sudbø hevdet å ha brukt, og som faktisk ikke var åpnet. Det viste seg ved nærmere granskning at alle pasientopplysningene var oppdiktet, og at en rekke andre vitenskapelige publikasjoner fra Sudbøs hånd også var basert på fabrikkerte data.

SLIKE AVSLØRINGER har naturlig nok en sjokkartet virkning både på forskerkolleger og på allmennheten. Den vitenskapelige kulturen er basert på tillit. Folk har rett til å forlange kompromissløs redelighet fra forskere. Forskere er imidlertid ikke bedre enn andre mennesker. Mange er ute etter ære, berømmelse og penger. De aller fleste er redelige, men noen velger snarveier. Regelrett oppdiktning av resultater er heldigvis meget sjelden. Andre former for uredelighet, som plagiering, tyveri av idéer og metoder, «pynting» på data, manglende sitering av konkurrenter og publisering av samme resultater flere ganger er nok vanligere. Og varslere risikerer å bli frosset ut. Slikt kan skape store problemer for den enkelte og forgifte vitenskapelige miljøer, men forhindrer ikke i nevneverdig grad vitenskapelige fremskritt. Svindel i vitenskapen er høyrisikoatferd, som miljøene selv før eller senere avslører, med katastrofale følger for svindleren. Den største skaden svindlerne kan gjøre, er å svekke vår tillit til vitenskapen.

DE VITENSKAPELIGE miljøene har innebygde systemer som blant annet skal forebygge juks. Alle doktorgradsstipendiater har en veileder, som har tilgang til resultatene og skal delta i utarbeidelsen av artikler. Medforfattere går god for innholdet i en artikkel. Vitenskapelige tidsskrifter evaluerer innsendte manuskripter ved hjelp av fagfellevurdering, der andre eksperter innenfor samme område foretar en kritisk granskning. Til tross for slike rutiner vil man aldri kunne gardere seg fullt ut mot systematisk juks og fabrikkering av data. En forsker kan nok, uten å bli oppdaget, sitte i et hjørne av laboratoriet og fabrikkere resultater innenfor et forskningsfelt som ikke interesserer andre. Men forskningsresultater som har potensiell betydning vil alltid bli forsøkt reprodusert. Vitenskapelige artikler skal inneholde en så detaljert beskrivelse av de anvendte metodene at andre forskere skal kunne gjenta arbeidet. Resultater som er fabrikkert eller av andre grunner ikke lar seg reprodusere, vil bli glemt og siteres ikke i faglitteraturen.

FORSKERSKANDALER FØRER til forslag om skjerpelse av rutiner for veiledning, regler for medforfatterskap, og godkjennelse av manuskripter. Dette er viktig, for å forebygge svindel og avsløre forsøk på juks før det oppstår skadevirkninger. Enda viktigere enn ytre kontrollrutiner er det som foregår inne i forskningsmiljøene. Erfaringen viser at god forskning i sitt vesen har en innebygd evne til å eliminere juks og feil. Derfor bør vitenskap fortsatt være basert på tillit, ikke mistenksomhet. Kronikk i morgen Terje Kronen og Rasmus Hansson: Stoltenberg må tale miljøet sak i FN.