Vitnesbyrd fra Gaza

Israel tapte propagandakrigen i Gaza i vinter. Det ble for tydelig for verdensopinionen at den israelske maktbruken ikke sto i forhold til trusselen fra Hamas. Men sannheten om Israels krig mot sivilbefolkningen på Gaza, er enda styggere. Derfor ble mediene stengt ute under krigen, og derfor er det fortsatt vanskelig for vitner å slippe inn. En delegasjon fra SV fikk tre timer inne i Gaza nylig, etter at israelske myndigheter først hadde nektet oss innreise. Vi lovet dem vi traff der å fortelle om det vi så.

Israel gikk til krig for å utslette «terrorens infrastruktur», ble det sagt mange ganger i vinter. Men makthaverne i Hamas har, om mulig, enda bedre kontroll over Gaza enn de hadde før krigen. Smuglertunnelene som holder regimet i live ble ikke ødelagt, og når vi kjørte inn i Gaza by så vi soldatene og de grønne flaggene til Hamas nesten over alt. Ødeleggelsene i området tyder heller på at det var den sivile infrastrukturen, alt det som får et samfunn til å fungere og utvikle seg, som var målet for invasjonen.

Vi ble møtt med oppgitte smil da vi kom til Abed Rabbo, nord på Gazastripen. Folk var glade for å bli sett, men erfaringene har gjort dem pessimistiske når det gjelder håp om hjelp utenfra. En mann og en kvinne tok imot oss i sitt utbombede hjem, hvor de nå sover på noen matter under det sammenraste taket. Cirka 250 boliger ble ødelagt her under krigen. Et kort stykke unna kommer vi til ruinene av den lokale sementfabrikken. Derfra kommer det ingen materialer til gjenoppbygging, for den ble grundig ødelagt av israelske soldater før de trakk seg ut.

I samme slengen sprengte de iskremfabrikken og all annen industri i området. Ifølge FN-tall har 98 prosent av det private næringslivet på Gaza gått over ende som følge av krig og blokade, mer enn 100 000 jobber har gått tapt. For sivilbefolkningen preges hverdagen nå av mangel på mat og medisiner, dårlig tilgang på elektrisitet og sammenbrudd i vannforsyning og kloakksystem. I tillegg slipper Israel ingenting over grensen som kan brukes til å bygge opp igjen ødelagte hjem og fabrikker.

Det mest rystende er ikke omfanget av ødeleggelsene, men måten de ble gjennomført på. I området vi besøkte ble de fleste bygningene jevnet med jorden i løpet av krigens fire siste dager. Dette var etter at den militære motstanden der var nedkjempet. Hus og fabrikker ble ikke truffet av tilfeldige bomber, men i stor grad ødelagt ved hjelp av bulldosere og sprengstoff utplassert av israelske soldater. Dette er krigføring mot mål uten militær betydning, og ødeleggelser som ikke rammer Hamas. Det er fredens infrastruktur som er angrepet i Gaza. Fabrikkene til de som tidligere handlet med Israel, hjemmene til sivilbefolkningen som i alle meningsmålinger har støttet tanken om en fredsavtale og en tostatsløsning, offentlige kontorer og bygninger som vil være nødvendige for å få en palestinsk stat på beina.

Ødeleggelsen av det sivile samfunnet på Gaza skjer samtidig med at oppdelingen av den okkuperte Vestbredden gjøres stadig mer permanent. Israels mur deler landet i ulike soner, veier forbeholdt israelske bosettinger skjærer gjennom landskapet og bosettingene utvides, stikk i strid med forpliktelser Israel har inngått. Siden Osloavtalen er antallet bosettere på Vestbredden doblet. Og mens statsminister Netanyahu møtte Obama i Washington på mandag, og ble presentert for amerikanernes krav om å stoppe denne utvidelsen, ble spaden satt i jorda på en ny bosetting i Jordan-dalen.

I januar oppsummerte Shimon Peres hensikten med Israels krig: «Målet vårt var å rette et hardt slag mot folket i Gaza, slik at de skulle miste appetitten på å skyte på oss», sa han på en pressekonferanse. Ruinene av bolighus, skoler og fabrikker viste hvor bokstavelig fredsprisvinneren mente det han sa – slaget ble virkelig rettet mot folket i Gaza. Virkeligheten innenfor Gazas murer avslører strategien til Israels regjering: Krigen handlet ikke om å fjerne Hamas. I virkeligheten er høyresiden i Israel og Hamas avhengige av hverandre.

Med Hamas ved makten i Gaza, og splittelse på palestinsk side, kan Israels regjering si at det ikke finnes noen partner på den andre siden. Dermed slipper de å gå videre med en fredsprosess som kan ende opp i en palestinsk stat. På den andre siden av muren fører krigen og blokaden til manglende tro på at fred med Israel er mulig. Under slike forhold har det fundamentalistiske budskapet til Hamas god grobunn.«Seeing is believing», sa en FN-representant til oss på Gaza. Hvis ikke verden ser uretten på Gaza, og hvilken systematisk strategi som ligger bak den, vil Midtøsten bevege seg enda raskere mot katastrofe.

Derfor er det ett spørsmål som nå er overordnet alle andre: at det internasjonale samfunnet presser Israel til å etterleve internasjonal lov. Da må blokaden oppheves, slik at Gazas økonomi kan få en sjanse til å fungere igjen og hus og fabrikker kan gjenreises. Uten avslutning av blokaden finnes det ingen grunn for innbyggerne på Gaza til å håpe på en bedre framtid. Og uten håp finnes det ingen fredsprosess. Sammen med vergeløse mennesker, hjem og fabrikker ble dette håpet offer for Israels bomber og bulldosere i vinter.