Vitsen med kjønnsforskning

OK, SÅ LOT JEG

meg provosere av Beate Solbergs innlegg «Noen vits med kvinneforskning?» (Dagbladet 11. mars). Jeg er da en av visstnok 40 «sterke kvinner» som ble spurt om å være med og diskutere med Nils Rune Langeland i Studentersamfunnet i Trondheim 6. mars i år. Forskningssenteret jeg jobber ved er Institutt for samfunnsforskning, der Nils Rune Langeland er en kollega. Og ja, det passet faktisk svært dårlig å dra til Trondheim 6. mars etter en forespørsel få dager før. Men neimen om jeg vet om jeg ville hatt særlig lyst til å debattere med Nils Rune Langeland under overskriften «Vaginalstat eller penisvelde?» Ikke fordi jeg er så veldig redd han, tror jeg. Men mye av debatten han initierer minner meg mest om slitsomme gymnaskrangler om abort, porno, ølavgifter og hva husker vel jeg. De ga debattrening, men ikke så mye mer. Men hva slags debattema er «Vaginalstat eller penisvelde»? Min kjønnsforskning handler mer om å prøve å være et annet sted enn i den rene kjønnsdikotomien. Men det er klart jeg er i tvil om man likevel skal gå inn i slike debatter som Nils Rune Langelands perspektiver tegner opp. For utdefinering kan jo være, men er ikke alltid, en mektig ekskluderingsstrategi.

Kanskje har også Dagsnytt 18, som nevnt av Solberg, problemer med å få kvinner til å stille opp i debatter. Men har de virkelig problemer med å få kjønnsforskere til å stille opp når relevante tema tas opp til diskusjon? Det tviler jeg på. Til en debatt om hvor lite det skal til før det mediale rommet åpner seg for kvinnefiendtlige ytringer, kan jeg tenke meg mange som gjerne ville være med å diskutere. Noe ganske annet er at det er en overveldende mannsdominans blant deltakerne i den alminnelige, løpende samfunnsdebatten. Et kvinneunderskudd som alltid kommer til å handle både om at «kvinner ikke synes» og at «kvinner ikke vil».

LIKEVEL ER JEG

altså en tviler i spørsmålet om en burde delta i slike debatter som Studentersamfunnet i Trondhjem inviterte til nå sist. Kanskje burde en delta selv når perspektiver og tema synes ufruktbare? Og jeg syntes det var fint da Marte Spurkeland kasta seg frampå med ett innlegg i Dagbladet om Nils Rune Langelands kjønnsperspektiv. Men når han da i sitt svar vrir spørsmålet til at hun skal ha prøvd seg på han en sen kveld på Kunstnernes Hus, og videre fortrøstningsfullt gir henne råd om at en blond jente som henne heller burde prøve seg på en innvandrergutt neste gang (Dagbladet 31.1). Da blir det rett å slett ikke noen vits å «debattere».