Vitser om «pupp, rævsprekk og balle» holder ikke i lengden

«Comic Jumper» er kanskje det nærmeste du kommer videospill-kitsch.

|||Hva får du om du blander parodisk tegneseriehumor, tegneseriestil og tegneserieformat med en todimensjonal «shoot-em-up»? «Comic Jumper: The Adventures of Captain Smiley», for eksempel.

Dette forrykende tegneserieeventyret er signert Twisted Pixel, folkene bak kritikerroste «Splosion Man» og «The Maw».

Du spiller som dumrian Captain Smiley og hans flåkjefta brystplate, Star. Sammen oppdager den kranglete duoen at de holder på å miste fanskaren sin fordi, vel, tegneserien deres er for teit.

Dermed får de hjelp av spillutvikleren Twisted Pixel på beste metavis til å gjøre byks inn i andre tegneseriesjangrer for på nytt skape et navn for seg selv, og for å redde ... hvem det nå er som trenger reddes.

Slik reiser Smiley og Star gjennom moderne Marvel-aktige landskap, Conan-inspirerte fantasymiljøer, samt supersøtt Manga-terreng. Ikke minst overværer de også tegneseriens strengt sensurerte og politiske ukorrekte sølvalder.

Både den visuelle stilen og kostymene endrer seg for å passe de nye scenarioene, og lyspistolskyting, plattformhopping, gateslåssing, samt ei salig blanding av en rekke andre spillmoduser, er innefor spillets domene.

Med dette konseptet i bakhand virker det som «Comic Jumper» skal bli et slags superheltspillenes «Kick Ass» (tegneserieforholdet hjelper selvfølgelig mye på). Dessverre skorter det en del på utførelsen.

Enkelte vinnende Schwarzenegger-vitser i begynnelsen av spillet (gjett hvor de utspiller seg) synes å være toppen av humor «Comic Jumper» klarer å levere, og alle forsøk på å nå samme høyde i senere nivåer utvikler seg fort til overflatisk referanselek og «hvordan kan vi bryte fjerde veggen hyppigst mulig»-nappetak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En overtydelig referanse til «Total Recall» kan stå som eksempel på begge deler.

Ganske talende for standarden på humoren er all form for prepubertal dohumor - pupp, rævsprekk, balle - som ofte går igjen.

Du får følelsen av at utviklerne ikke på langt nær er like morsomme som de utgir seg for å være, og majoriteten av vitsene er temmelig platte.

Jeg mistenker imidlertid dette nettopp for å være Twisted Pixels intensjon, og sluttresultat er kanskje det nærmeste du kommer videospill-kitsch.

Spillmessig er «Comic Jumper» overraskende «old-school», og kan i utgangspunktet minne om gullkorn fra 16-bitæraen som «Earthworm Jim» og «Gunstar Hero». Venstre stikke manøvrerer Smiley, mens høyre styrer sikteikonet.

For øvrig hopper du rundt og sklir på bakken som en annen akrobat innimellom alle motstandernes angrep, enten de kommer fra androidebimboer, golfspillende buskemenn, knivkastende buktalerdokker eller hjerteformede bleksprutflaggermus.
 
Alt dette virker nesten misvisende enkelt i begynnelsen. Vanskelighetsgraden stiger imidlertid betraktelig med en gang du er ute av opplæringssekvensen, og det blir fort et gjentakende tilfelle at du setter deg fast.

Sannsynligvis mangler du bare en oppgradering eller tre, men selv da er utfordringen (eller frustrasjonen, alt ettersom) stor.

For å hjelpe litt på de overveldende angrepene kan du be utviklerne selv dukke opp på skjermen med virkelige bein, hender og pannebrask for å karnøfle alle motstanderne. I begynnelsen kastes det såpass mange slike sjarmerende elementer mot deg at det er vanskelig å ikke se skogen for bare trær.

Etter som du spiller blir det likevel klart at selv om tegneserierutene endres, gjør du fortsatt det eksakt samme fra nivå til nivå.

Mangelen på variasjon, ikke minst verdens mest irriterende damestemme som puster nedover nakken din med den samme linja hver eneste gang helsa begynner nærme seg null («stop sucking at this game!»), gjør sitt for å trekke ned helhetsopplevelsen.

Spillet er vanligvis ganske sjenerøs med lagringspunktene sine, men siden du ikke gjenvinner noe helse utenom å dø, må du belage deg på å spille enkelte sekvenser en god del ganger.

Spesielt dette ødelegger mye av rytmen, og mye av spillets cirka seks timer lange eventyr består av slik repeterende tidtrøyte. Interessen begynner derfor uheldigvis å dabbe av akkurat samtidig som parodiene starter å bli slappe.

Det er litt trist. Jeg digger både spillsjangrene «Comic Jumper» benytter og dens «in-your-face»-innpakning. Elegansen og magien fra Twisted Pixels tidligere spill mangler simpelthen når disse elementene er ment å komme sammen.

Spillet har likevel sjarm nok - om aldri så absurd og surrealistisk - til at du holder ut frustrasjonen og de røffe kantene inntil du blar om til siste side.

Basestasjonen til Smiley og Star kan også utforskes for noe kule og minneverdige bonuser. Og når «Comic Jumper» i tillegg runder av med et par av sine egne godsanger, inkludert kawaii-søte manga-låt «I Love You», da trekkes det litt på smilebåndet.

Vitser om «pupp, rævsprekk og balle» holder ikke i lengden