Vittig Lars von Trier

Eksperimentell komedie som funker på det folkelige planet.

FILM: Lars von Trier elsker som kjent å vri og vende på filmsjangernes rammer, og i «Direktøren for det hele» er det den klassiske folke- og forviklingskomedien som blir tøyet i nye retninger. Det er faktisk hylende morsomt innimellom, og slett ikke uten satiriske spark til moderne ledelsesfilosofi og IT-teknologiens latterlige bruk av engelske ord og uttrykk.

Men særlig tradisjonelt er det ikke når man ser nøye etter i sømmene. Lars von Trier bruker igjen den brechtske verfremdungs-teknikken ved å la en fortellerstemme forsikre publikum at det vi nå kommer til å se følger eller bryter komediens lover.

Automavisjon

Når panoreringene virker merkelige og bildene tilfeldig beskåret, skyldes det at von Triers viktigste eksperiment i «Direktøren for det hele» er å filme med såkalt «Automavisjon». Det dreier seg om et automatisk eller computerstyrt kamera. Men eksperimentet funker faktisk til den spesielle fortellerstilen; det kler også det dødskjedelige kontorinteriøret som historien utspiller seg i.

Plottet er tilsynelatende enkelt; det handler om å spille teater. Men det utvikler seg snart til en høk-over-høk-historie der verken skuespillere eller publikum er klar over hvem som lurer hvem til slutt.

Sjefsansikt

Hva er virkelighet og hva er spill? Selv ikke iscenesetteren, bedriftsleder og IT-gründer Ravn (Peter Gantzler), kan være helt sikker. I utgangspunktet har han hyrt en skuespiller (Jens Albinus) til å spille direktøren for det hele i forbindelse med salget av firmaet til en islandsk konkurrent. Ravn har nemlig latt som om det fantes en sjef over ham selv som styrer alt fra USA, en direktør for det hele, som er ansvarlig for alle upopulære beslutninger og nedskjæringer. Han slipper unna de ansattes vrede og sladder ved å være en av «gutta på gølvet». Og når han virkelig trenger et sjefsansikt, sånn i ca. en time for å undertegne en kontrakt, leier han en skuespiller.

Strålende komisk innsats

Når skuespilleren ikke helt er klar over rollefigurens brutale sider, og samtidig er overambisiøs på vegne av sitt fag og sitt talent, oppstår de mest halsbrekkende forviklinger og misforståelser. Det er morsomt, også for folk som ikke er fortrolig med nedskjæringer, forbigåelser og slikt som preger det moderne arbeidslivet.

Islandske Friðrik Þór Friðriksson gjør en strålende komisk innsats som oppkjøperen av firmaet, der han lar all sitt islandske raseri over flere århundrer med dansk imperialisme komme brautende til uttrykk. Kanskje er ikke dette Lars von Triers mest gjennomarbeidede film, men det er langt på vei den morsomste.