Vivaldiana

Over alle støvelskaft.

CD: På en måte er det ikke til å tro. Et norsk kammerorkester, av ypperste klasse, tar for seg en klassiker som Vivaldis «Årstidene», legger til slagverk og drar til med de villeste innfall i tillegg på resten av instrumentpartiet. Det er dristig og det er inspirert, og på sin måte i tråd med i hvert fall en nyere Vivaldi-tradisjon, der flere enn vårt eget kammerorkester gjør alt for å ta komponisten helt ut. Men jeg har ikke støtt på noen andre som har lagt så mye til av egne påfunn.

Det klinger friskt og det klinger inspirert, og de spiller godt når de spiller Vivaldis noter, veldig godt, på en måte som røper et orkester i støtet som ikke nekter seg noen ting.

DET ER KORT sagt frekt som faen, og det fungerer helt sikkert annerledes om du møter det på konsert. Men jeg har innsigelser som begynner å veie tungt på lytteopplevelsen ved, la oss si den tiende gjennomspillingen.

Da er det godt å vite at det har begynt å krible hos musikere før Kammerorkestret, som har tatt Vivaldi ut i det ekstreme register som han selv siktet til med undertittelen på hele samlingen i opus 8: Il cimento dell\'armonia e dell\'inventione - kappestriden mellom ekstrem oppfinnsomhet og foreskrevet regelverk. Uten at de har sølt lydbildet til med ekstreme slagverkeffekter, forhåndsinnspilt kontentum og tilfeldig klimpring på akkompagnementsfigurene underveis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET BEGYNTE med Nikolaus Harnoncourt s innspilling på 60-tallet, der vi kunne høre hvordan inspirasjonen kom like nye fra samtidige rockeband som fra historiske kildestudier. Det er en av de beste innspillingene fortsatt.

Og flere har fulgt etter. Il Giardino Armonico s versjoner er allerede legendariske, først på grunn av lanseringen gjennom manierte og ekstreme videoer, men også for sine ekstreme musikalske valg. De står fortsatt som merkesteiner, men er en smule strenge for min smak.

Så, på begynnelsen av 90-tallet kom Fabio Biondi , Stavanger symfoniorkesters nye dirigent, og han kom igjen ti år seinere med sin siste versjon. Jeg tror han har hørt og sett mye av det samme som Terje Tønnesen i Vivaldi. Men han holder seg likevel til partituret, som jo Vivaldi delvis improviserte fram på innspill av stikkord fra publikum. Biondi lar seg ikke temme av sine kunnskaper om oppførelsespraksis, og forsmår aldri en god idé, uansett hvor den kommer fra. Biondis versjon eksellerer også i ekstreme instrumentaleffekter, men han spiller seg ikke ut av partituret og inn i lydeffektenes mangslungne rike, slik Kammerorkestret gjør.

INSPIRASJONEN FRA nyere Vivaldi-spill tok Anne-også, da hun spilte sammen med TrondheimSolistene . Den er likevel en mer konvensjonell

Sophie Mutter

innspilling, men med den flotteste tonen i solofiolinen.

Og så har du min favorittinnspilling, signert Rinaldo Alessandrini . Her får du alt, en inspirert villskap og frihet i fraseringen som er uten grenser, effekter så det holder, sammen med en suveren evne til å forme forløpene og til å utnytte instrumentenes velklang, i tillegg til de iboende mulighetene for påfunn og spill.