Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vodka med is

Lun nostalgi i kulda etter Sovjet-æraen.

FILM: I flere filmer fra den tidligere østblokken dukker det opp en slags nostalgi mot den forgangne kommunistepoken. I «Good Bye, Lenin!» og nå seinest i «Tiden etter Otar» fantes det dem som mintes «gode gamle dager» med et snev av lengsel.

Innbyggerne i det iskalde vinterødet av en kurdisk landsby i Armenia sier med en viss ironi i «Vodka Lemon» at de ikke lenger har noe annet enn friheten. De lever stort sett av å selge hverandre gammelt skrot.

Enkemannen Hamo (Romik Avinian) eier en gammel uniform, et TV og et rødmalt skap som han bærer på ryggen den lange veien til markedet. Hver dag går han til kirkegården og børster snøen av konas portrett på gravsteinen.

Ved en grav i nærheten sitter den yngre enken Nina (Lala Sarkissian). På bussen hjemover er de eneste passasjerer, men sitter flere seterader fra hverandre. Nina er alltid blakk; nå mister hun også jobben fordi salgsboden for lokalt brennevin blir nedlagt. «Hvorfor heter det Vodka Lemon når det smaker mandler?» spør kundene. «Fordi dette er Armenia,» pleide Nina svare.

Så begynner Hamo å oppvarte Nina, med stor verdighet. Forholdet dem imellom skildres med en varme i sterk kontrast til det kalde, hvite landskapet.

Det skjer ikke stort i Hiner Saleems langsomme film, ikke annet enn at noen får brev fra Paris, noen gifter bort barnebarnet og noen sitter på pinnestoler ute i snøføyka. Men lunt er det pussig nok likevel.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media