SJELDENT: Arne Hestenes sammen med Elizabeth Taylor under innspillingen av «Den blå fuglen».  Elizabeth Taylor følte seg forfulgt av pressen, og ga sjelden intervjuer. Dagbladets Arne Hestenes fikk henne på tomannshånd.
SJELDENT: Arne Hestenes sammen med Elizabeth Taylor under innspillingen av «Den blå fuglen». Elizabeth Taylor følte seg forfulgt av pressen, og ga sjelden intervjuer. Dagbladets Arne Hestenes fikk henne på tomannshånd.Vis mer

Vodka med Liz Taylor i T-shirt

En Dagblad-klassiker: Arne «Plut» Hestenes' eksklusive møte med Elizabeth Taylor i Sovjetunionen i 1975. Her kan du lese intervjuet.

LENINGRAD (Dagbladet): - For meg er ikke dette med alder noe problem, jeg har spilt karakterroller siden jeg var 21. Allerede som 22-åring framstilte jeg en kvinne på 50 ...

Med et lite smil understreker Elizabeth Taylor sitt utsagn, her hun foreligger i Leningrad for medvirkning i historiens første sovjetisk-amerikanske co-produksjon, eventyrfilmen "The Blue Bird". Den er basert på et skuespill av nobelpristakeren Maurice Maeterlinck, og ikke mindre enn fire roller har Elizabeth Taylor i denne filmen som er å anse som en slags kulturparallell til det ferske historiske møtet i kosmos, hun spiller Lyset, Heksen, Moren og Moderlig Kjærlighet.

Tidligere på dagen har jeg opplevd henne under opptakene, som Lyset, - i en generøs hvit kjole, gnistrende av sølvstjerner i alle eggende folder og med et så overdådig diadem-opplegg over det sorte håret at ingen tsarina kunne ha ønsket seg det mer intrikat. Til ettermiddagsmøtet med Dagbladet er utstyret atskillig enklere, men ikke mindre foruroligende: et broket silkeskjerf om hodet, enorme øreclips, rumpe-stramme blue jeans, en sterkt iøynefallende gul T-shirt hvorpå et nitid forseggjort fargemotiv: en dobbelt sandwich med en blodrød hamburger i midten, og som ender i et glupsk oksehode. Særdeles velproporsjonert er teksten anbrakt: Save Power, og videre: Eat Raw Meat.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sterkt anti-vegetariansk inspirert skal en nok la noen sekunder gå hen før man makter å forflytte blikket fra den vennlige kulinariske oppfordring, og ned til hennes lett nervøse hender, til den berømte enorme diamantringen som hun stadig bærer. Liten grunn til å komme inn på den her, - etter sin skilsmisse fra Richard Burton har Elizabeth Taylor følt seg forfulgt av pressen, og ytterst sjelden lar hun seg intervjue. Forutsetningen for vårt møte er ellers at hennes privatliv ikke på noen måte må berøres.

Og hermed altså tilbake til den strenge saklighet.

- Lever De med rollene, også i privatlivet, når De f.eks. gestalter en Virginia Woolf?

- Overhodet ikke. Jeg har vært skuespillerinne siden jeg var 10 år gammel og lærte fort viktigheten av å være i stand til å avføre seg en rolle som en kåpe, henge den igjen i studioet og så plukke den opp dagen etter. Hvis du ikke makter det, mister du din identitet som menneske.

- Et spesielt glamour-utseende en hindring for den seriøse skuespillerkunst?

- Utseende har ingen ting å gjøre med det å være skuespiller. En skuespiller skal aldri spille seg selv, men være i skjul bak rollen, - man skal ikke spille, men være rollen. Hvilket ikke må forhindre at ens egen personlighet får anledning til å prege den, ellers ville man ende i den rene schizofreni.

- Et problem at dagens filmverden i så sterk grad later til å være dominert av mannlige stjerner?

- Jeg tror ikke det foreligger noen bevisst diskriminering av kvinnen. Men det er et faktum at de fleste superstars som er kommet fram i løpet av de siste år, nesten samtlige har vært menn, med unntakelse da av Barbara Streisand. Hvem er ellers de store kvinnelige stjerner? Ytterst få skulle jeg tro, - men vanskelig å si om dette skyldes mangelen på talent, eller om det har noe å gjøre med at det finnes for få gode roller for kvinner. Man står vel overfor en slags egg-kylling-situasjon: hva foreligger først.

- Lenge siden De selv har filmet?

- De fleste manuskripter jeg har lest de siste årene har ikke interessert meg. Riktignok kunne et par av dem by visse artistiske muligheter, hvis man gikk inn for dem med 100 prosent energi. Men det har vært manuskripter som ville ha fordret en helhjertet innsats fra en hel gruppe, på alle felter innen produksjonen, - en slik gruppe er vanskelig å finne. Når jeg festet meg ved «The Blue Bird» var det i første rekke fordi jeg fant filmens idé, dens opplegg, ytterst fascinerende. Her har man å gjøre med den første sovjetisk-amerikanske co-produksjon, og at den er kommet i stand anser jeg som meget vesentlig, - jeg føler noe spesielt for tanken fordi min mann Mike Todd i sin tid var opptatt av samme idé.

- De synger i denne filmen?

- Etter evne. Hele filmen har jo karakter av en musikal, og jeg har aldri medvirket i en film av denne typen tidligere. Riktignok sang jeg da jeg var barn, men jeg var svært redd for de tre-fire sangene jeg synger her, og jeg bad til og med vær musikalske superviser om å få anledning til å deklamere den vanskeligste av dem. Jeg tror imidlertid ikke filmen vil innlede noen sangkarriére for meg. Skjønt det ville for så vidt vært en ganske fantastisk ting.

- De har aldri tenkt å gå inn for scenen?

- Man har aldri spurt meg. Men den tid kommer kanskje da jeg vil gi etter for fristelsen.

- Det filosofiske budskap bak «The Blue Bird».

- Et eventyr om håp. To barns jakt for å finne den blå fugl, som for dem skal symbolisere lykken. De vandrer gjennom mange fantasitilværelser før de fanger den, men så flyr den bort igjen. Poenget er at den blå fugl, lykken, behøver man ikke jakte på - fordi den bor inne i en selv. Selve musikken blir en blanding av Trollmannen fra Oz og Sound of Music. Man har spurt meg om ikke barna vil stjele filmen. Filmen tilhører dem, vil jeg si.

- Elisabeth Taylor og Sovjet?

- Jeg har to ganger tidligere vært i Sovjet, for 14 og 10 år siden, og jeg er meget fascinert av landet. Leningrad har overrasket meg, det er en helt fantastisk by. Og det er rart å kunne gå rundt om i byen, på torg og i forretninger uten å bli gjenkjent, bare man har slengt et skaut rundt hodet. Ingen legger merke til meg.

Uhyre spennende å også arbeide med George Cukor som regissør, han er helt eventyrlig, og har et forbløffende talent for også å arbeide med to barn. De to barna jeg spiller mot er jeg blitt oppriktig glad i, de er intelligente og har sans for humor.

- Deres fritid i Leningrad?

- Tja, smiler hun og dreier lett på diamantringen - når jeg har fri er det ikke særlig anledning til dyrking av solen, jeg må opprettholde min blekhet for filmen. Så da sitter jeg helst på hotellrommet foran airconditionanlegget og leser. Men tre ganger har jeg vært i Ermitage'n - et utrolig vakkert museum. Som datter av en kunsthandler er jeg meget opptatt av kunst og har selv en samling av franske impresjonister. Min yndlingsmaler er van Gogh - et landskap, en kornåker, som jeg er sterkt fengslet av. Da bildet i sin tid skulle opp på auksjon, nektet min far meg å gå dit for å by på det, da han regnet med at prisen ville tredobles. Han kjøpte det for meg. Et herlig landskap, en kornåker under en stormhimmel. Man ser hvordan vinden sveper inn i kornet, i kraftige bølger. For meg er det bildet en besettelse, det har en særegen makt gjennom denne vinden, som direkte gjør meg opphisset - it turns me on.

- Sier navnet Edvard Munch Dem noe?

- Nei, de franske impresjonistene betyr mest for meg.

- Hvilke sjanser tør en eventyrfilm som «The Blue Bird» ha i en tid hvor vold og sex på film later til å være ytterst salgsfremmende?

- Sex har jeg intet i mot, vær sikker. Når det gjelder vold lar det seg dessverre ikke underslå at verden er full av den, vi opplever den også autentisk gjennom dokumentar-reportasjer på TV. Men i og med at vold er et begrep som i høy grad eksisterer kan ikke kunsten late som om det ikke er tilfelle. I tegnefilmer for eksempel har vold alltid vært et vesentlig element - hos Walt Disney for eksempel - og i «Tom og Jerry»-filmene. Og for da ikke å snakke om de klassiske eventyrene, hvor vold kommer inn i bildet. Til tross for at «The Blue Bird» er en eventyrfilm, er volden ikke oversett, men Maeterlincks budskap er at man skal få lov til å håpe på framtiden.

- De fire forskjellige rollene De spiller?

- De er vel aspekter av en og samme person, jeg forsøker å gi dem en slags indre sammenheng. Men jeg skulle tro at jeg selv foretrekker Heksens rolle, formodentlig fordi den ligger mitt eget temperament nærmest.

- Har De kommet Deres russiske kolleger inn på livet, i den forstand at De har kjennskap til deres eventuelle problemer, sett i sammenligning med amerikanske forhold?

- Skuespillere har vel stort sett de samme problemer enten de er sovjetiske, kinesiske, engelske eller amerikanske. Jeg vil nødig låte pompøs, men det henger vel sammen med visse karakteregenskaper nettopp hos kunstnere. Jeg trives godt her i Sovjet. Russerne har en fin sans for humor, de har de samme menneskelige problemer som folk andre steder. Det er klart at det er visse ting man må venne seg til, når det gjelder mat. Men det generer ikke meg at opptakene her har vart så lenge, fra januar - «Cleopatra» tok 11 måneder. Men nettopp dette at man arbeider over et lengre tidspunkt sammen, slik at man blir en del av omgivelsene, av et lag, tror jeg er viktig. Og jeg mener også at kunsten kan føre folk sammen i høyere grad enn politikken.

Sier Elizabeth Taylor med mild varme i røsten, trekker litt i T-shirten for å unngå rynker i den rå meat?en der hun reiser seg, - stadig en skjønn kvinne som både amerikanere og russere beundrer sterkt for hennes profesjonelle arbeid foran kameraet. En kunstnerinne som denne gang tydeligvis mener hun har en spesiell misjon.

Så er det vel bare måneder om å gjøre før Den Blå Fugl vil fly ut over verden. Tør vi håpe: med et oljeblad i nebbet.