Vokal urkraft

En prest med trøkk i sin legendariske røst.

CD: Soul blander rhythm\'n\'bluesens jordnærhet med gospelens lengsel etter frelse i en og samme pakke.

Al Green (58) har den rette stemmen og erfaringen til å gi sin musikk nettopp denne doble dimensjonen. Og han gjør det; både med sin forrige og sin nye plate hiver han seg inn i musikken med glødende overskudd og vokal urkraft.

Sterk soul

Da Al Green trådte fram som soloartist i 1969, overtok han stafettpinnen etter en hel generasjon av mannlige soulsangere som av forskjellige grunner ikke var aktive lenger.

Sangere som Jackie Wilson, Sam Cooke, Otis Redding og James Brown var blant inspirasjonskildene til Al Green, som helt siden han var guttunge hadde sunget i grupper som Green Brothers og Soul Mates.

Comeback

Etter en hektisk og fabelaktig karriere på 1970-tallet, med produsenten Willie Mitchell ved sin side, videreførte han den høyt aktede Memphis Sound inn i et nytt tiår. Innspillingene fra den tida hører til i soulmusikkens dypeste skattkammer. Siden ble han prest i sin egen kirke og satset på gospellåter som ikke nådde opp til det suverene uttrykket han tidligere hadde utviklet.

Mirakuløst nok har formkurven vært stigende i det siste. Fortsatt med Willie Mitchell som produsent, skriver og synger Green låter som får gulvet til å gynge og taket til å heve seg.

Mitchell & Greens åpningslåt er en killer. Greens elastiske stemme flyr høyt og lavt, mens blåsere, ekte strykere, kor og rytmeseksjon skaper en tett vegg av lyd bak hans lyse, elastiske vokale eksesser.

Deretter: En forsiktig og lyrisk versjon av Joe Cocker-hiten «You Are So Beatiful». Så følger ti låter Green mer eller mindre har skrevet selv; mykt gyngende låter, ballader, hardkjør - men hele tida elegant produsert og preget av Greens innlevende fortolkning. Gresset har ikke vært grønnere på 30 år.