Vokal velklang

Store øyeblikk i klisjépreget opera

CD: Jules Massenet hører til de få komponistene som skrev operaer som faktisk lever opp til fordommene mot sjangeren, med intriger på nivå av en middels kioskroman. For Massenet var romantikken å likne med ungdomsbladet Romantikk.

Likevel er en Massenet-opera noe mer enn en konsert i kostymer. For også disse operaene har en dramaturgi, knyttet til øyeblikkene stemmen skaper, om sangeren har format for det.

Derfor velger jeg å liste meg etter Sonys teknikere, der de rigger til sine mikrofoner i Paris-operaen for å lydfeste Massenets «Manon», med Renée Fleming på plakaten i tittelrollen og med argentinske Marcelo Álvarez ved sin side som Le Chevalier des Grieux.

Besetningen i sin helhet er av ypperste klasse, med Jesús López-Cobos i spissen, og med en raus dose scenelyder som garantist for autentisk live -atmosfære, hva nå enn vi skal med det.

Men det er Renée Fleming som er juvelen i krona. Hun synger umåtelig vakkert, på en måte som folder seg helt ut i de tre-fire høydepunktene Massenet har skjenket henne i arie-form. Men viktigere er at stemmen har sin egen dramaturgi, der hver minste fiber vibrerer av Manons triste skjebne.

Det er en hel opera-CD verd, spør du meg, på vei ut fra en skjellsettende operaerfaring, i mitt imaginære operahus.

Det er mye opera i Solveig Kringlebotn også. Nesten for mye, må man si, når det er Griegs Haugtussa-sanger som står på plakaten.

Den vevre fantasiskikkelsen på Høg-Jæren har knapt format til å tåle trykket fra Kringlebotns solide sopran, som har blitt mer og mer operatisk med åra.

Ikke fordi jeg mener at sangeren skal ta med silkehansker på Haugtussa, det bølger for heftig i jentebrystet til det. Men med Kringlebotns dramatiske positur blir det rett og slett for mye. Haugtussa selv kommer knapt til orde.

Da tåler Vinje sangene mer, og blir det sterkeste innslaget på denne Grieg-utgivelsen, der Kringlebotn har lydhørt tonefølge i skotske Malcolm Martineau på klaver.

Tone Wik, derimot, har en sopran som er rigget til etter sitt materiale, madrigaler fra tidlig 1600-tall, med et tillegg i form av en syklus med Rinuccini-sanger av Ron Ford. Han er vår samtidige, men låter som om han helst hadde vært 400 år tidligere.

Tone Wik har teft for sitt materiale, noe som er sjelden kunst, særlig blant norske sopraner, og hun samlet det under tittelen «Dolcissimo sospiro», eller «vellystige sukk», om jeg skulle driste meg til et oversettelsesforsøk.

Den eneste innvendingen ligger i mangelen på variasjon i foredraget. Hun synes åpenbart at hun er stilistisk så treffsikker at hun holder på uttrykket hun har funnet fram til, nær sagt uansett. I dette har hun dessverre følge av sitt lille instrumentalensemble, som lyder så monotont og uniformt fra låt til låt at det er merkelig at ingen har satt foten ned underveis.

Men det klinger vakkert, underveis.