Voksenopplæring på arbeidsplassen

I DENNE VALGKAMPEN har gledelig nok også etter- og videreutdanningsreformen (kompetansereformen) og voksnes utdanningsrettigheter vært et tema. Oppmerksomheten har vært mest rettet mot manglende finansieringsordning ved studiepermisjon. Jeg tror vi vinner mer på å se på mulighetene reformen har gitt oss. Det vil også være en fordel om framtidig næringspolitikk utformes med et blikk på dette. Vi har fått en ordning for dokumentasjon av realkompetanse og avkorting av formelle læringsløp, lovfestet rett for voksne til spesielt tilrettelagt grunn- og videregående utdanning og 700 arbeidslivsprosjekter har utviklet nye læringsmodeller for læring i arbeidslivet. På alle disse områdene har vi samlet betydelig erfaring. Det interessante nå er om politikkutformingen videre kan bygge på disse erfaringene ved å ta utgangspunkt i det vi har lært om hva som fungerer. Det som ikke har skjedd som forventet, er at voksne forlater arbeidsplassen og setter seg på skolebenken for å lære mer. Men læring på arbeidsplassen har økt. Her ligger muligheter for nye veivalg i kompetansepolitikken. Behovet for slik læring er stort.

SOM OMTALT I DAGBLADET søndag viser undersøkelser at hver tredje voksne nordmann leser og skriver dårlig, mens enda flere har dårlig tallforståelse. To av tre ikke-vestlige innvandrere har lese- og skriveproblemer. Til sammen har 33 prosent av alle voksne i Norge, nesten 1,1 millioner mennesker, problemer som å forstå bruksanvisninger på medisinesker og å fylle ut offentlige skjema.Hele 8 prosent av alle voksne regnes som svært dårlige lesere, og i tillegg er det 25 prosent av de voksne som leser og skriver så dårlig at de ikke tilfredsstiller kravene i arbeidslivet. 4 av 10 voksne nordmenn har dårlig eller meget dårlig tallforståelse. Det betyr at 1,2 millioner voksne mennesker har problemer med å vurdere hvilke typer banklån som er mest lønnsomme, forstå en boligannonse der boligarealet er oppgitt i kvadratmeter eller forstå tallene i selvangivelsen. Tallforståelse er også et stort problem blant ikke-vestlige innvandrere i Norge, en gruppe som til sammen utgjør 250 000 personer. Blant de voksne i denne gruppen har 72 prosent problemer med tall. Lese- og skriveforståelsen er om lag like dårlig. To av tre ikke-vestlige innvandrere leser norsk så dårlig at de har problemer med å orientere seg i den norske hverdagen. På denne bakgrunn blir kompetansepolitikken en vesentlig utfordring i et Norge som også skal mestre overgang fra tradisjonell industri til kunnskapsindustri. Debatten om Union synliggjorde hva vi må være skodd for. Ifølge Paul Chaffey i NHO-foreningen Abelia vil nye kunnskapsbedrifter gå forbi tradisjonell industri bare i løpet av et par år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DA KAN VI IKKE LEVE MED med at nær 1,1 millioner voksne ikke har det nødvendige kunnskapsgrunnlaget som må ligge i bunn for ytterligere læring og omstilling. Da må vi bygge videre på det kompetansereformen har lært oss, nemlig at voksne med lav utdanning heller ønsker å lære mer i tilknytning til arbeidssituasjon, enn å gå tilbake til skolebenken. Ofte er det jo også slik at det er fordi de har dårlige erfaringer fra skolen, at de har mangelfulle ferdigheter. Flere bedrifter har som følge av kompetansereformen tatt tak i dette. Ett eksempel er Linjegods. Linjegodssentralen på Alnabru i Oslo har gått i bresjen for et prøveprosjekt med grunnleggende undervisning i lesing og skriving over ti uker. Ansatte fra alle deler av bedriften har deltatt på kurset, og til tross for at dette er et tabubelagt tema, fullførte alle med godt oppmøte. Et annet eksempel er Jotun. Med støtte fra kompetanseutviklingsprogrammet er læring blitt en fast del av arbeidsdagen på Jotun Dekorativ i Sandefjord. Det har ført til at 100 ansatte har fått fagbrev. Bedriften har lagt stor vekt på å tilpasse opplæringen slik at også de som er uvant med lesing og skriving skal få være med på kunnskapsløftet. Linjegods og Jotun er to av flere pilotprosjekter i Norge. Begge legger grunnlaget for at medarbeiderne kan fortsette etterutdanning i bedriftsfaglig kompetanse og øke virksomhetens konkurranseevne.

ANDRE LAND har tatt skrittet fra prosjekt til fast ordning. I Danmark er opplæring i grunnleggende ferdigheter på arbeidsplassen satt i system. Gjennom «Forberedende Voksenundervisning», tilbys kurs i lesing, staving og skriving av dansk og hverdagsmatematikk både på og utenfor arbeidsplassen. Størsteparten av kursene tilbys på voksenuddannelsessentre, men i enkelte distrikter skjer halvparten av aktivitetene på arbeidsplassen. Lærerne kommer fra et voksenuddannelsessenter eller en annen undervisningsinstitusjon til arbeidsplassen. Finansieringen følger kursdeltakerne slik at det er stor frihet til å arrangere opplæringen der det passer best. Vår kompetansereform har også gitt rettigheter som bør kunne utløse offentlige midler på en annen måte enn opprinnelig tenkt. Penger spart ved at få benytter seg av tradisjonell opplæring i kommunale og fylkeskommunale skoleinstitusjoner kan kanskje sluses inn i arbeidslivprosjekter?Et første skritt kan være å slå fast at retten til grunn- og videregående opplæring for voksne (slik den beskrives i opplæringsloven) også omfatter deler av helheten. For voksne som mangler grunnleggende ferdigheter, men som ikke ønsker å gå inn på et løp som leder helt frem til for eksempel fagbrev, vil dette i praksis si at de har krav på et tilbud fra fylkeskommunen som kun gir opplæring i de nødvendige grunnleggende ferdigheter. Så må det utvikles en mer fleksibel finansieringsmodell for denne typen opplæring, slik at opplæringen kan gis der den trengs. Pengene må følge rettighetshaverne, ikke institusjonene.

SOMMERENS DEBATT BLE utløst av tall fra Eurostat, EUs statistikkbyrå, som viste at Norge er på bunnivå i Norden når det gjelder etterutdanning. Odd Bjørn Ure, forsker ved Fafo, mener noe av forklaringen kan være at statistikken ikke fanger opp læring knyttet til arbeidssituasjon. Våre erfaringer tilsier det samme. Debatten bekreftet også at det er tverrpolitisk forståelse for nødvendigheten av å heve kompetansegulvet. I tillegg til å være et velferdsproblem for den enkelte, blir det også et kollektivt mestringsproblem i en ny kunnskapsbasert økonomi. Og alene omfanget av problemet må punktere det tabubelagte: Dette er ikke flaut for den enkelte, det er flaut for samfunnet.Vox ser fram til en utforming av politikken på dette området.