GUTTA I RØYKEN: Unge gutter med snadde i kjeften i hine hårde dager. Her ble det nok masse voksenpoeng på en gang, men tidene har forandret seg. Foto: A. E. Andersen / NTB Scanpix
GUTTA I RØYKEN: Unge gutter med snadde i kjeften i hine hårde dager. Her ble det nok masse voksenpoeng på en gang, men tidene har forandret seg. Foto: A. E. Andersen / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Livskompetanse

#voksenpoeng i livets spill

Er det noe som driver meg inn i de gretne eldre konservatives sirkler, så er det hashtaggen #voksenpoeng.

Meninger

For dere som er ukjente med begrepet, så er det folk, gjerne godt over myndighetsalderen, som kanskje til og med kan kjøpe sprit (eller er over pensjonsalderen til gymnaster), som distanserer seg fra sin egen helt vanlige livskompetanse ved å ironisk eller ei tildele seg «voksenpoeng».

KRONIKKFORFATTER: Oda Rygh. 
KRONIKKFORFATTER: Oda Rygh.  Vis mer

Ting som gir deg voksenpoeng inkluderer huslån, å google oppskriften på berlinerkranser, å bli glad for å bli bedt om leg på polet, å trene om morgenen, å bestille forsikring, å drive julevask, å spise sunt på fredagskveldene, å legge seg tidlig og å være gravid. Blant annet. Begrepet er blitt så utbredt hos folk rundt ca. min generasjon at det er blitt brettspill av det:

«Voksenpoeng er spillet for deg som ikke er helt sikker på om du virkelig er voksen… Spillet inneholder over 300 treffsikre, morsomme spørsmål som du kommer til å kjenne deg igjen i», reklameres det med. Her er vi ved kjernen i det hele: «Som du kommer til å kjenne deg igjen i». For det er helt vanlig at du får til dette her.

Det øyeblikket du har grunnleggende livskompetanse eller er kommet til vanlige livsfase-endringer har du ikke fått poeng. Voksenhet er ikke en sløyfe du får utdelt når du har oppnådd en ny highscore. Dette her er noe som er beint fram forventet av deg fordi tida, uunngåelig, har gått fra da du ble født. Og vi trenger strengt tatt ikke infantilisere oss særlig. Det gjøres allerede av generasjonene over oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For dagens «milennials» (de født mellom 1982 og 2004, for å bruke en av de mange, og strengt tatt vilkårlige, definisjonene av min generasjon) blir stadig anklaget for å aldri bli voksne. Nok til at en meget profitabel bokbisniss med varierende grad av moralsk panikk har sprunget fram over den nye situasjonen med evigvarende barn, nesten like lukrativ som bøker om hvordan man skal forholde seg til generasjon X/Y/Z: «A Nation of Wimps», «Rejuvenile: Kickball, Cartoons, Cupcakes and the Reinvention of the American Grown-up» og «Slouching Toward Adulthood».

Og – ingen trend innen tidsånden-boksalg er komplett uten nye begreper:

«Boomerang-barn» (de som flytter tilbake til foreldrenes hjem), Kidults, rejuveniles, twixters. Forfatteren av «Slouching Towards Adulthood» er for øvrig inspirert av sine egne sønner til å skrive om barn som flytter hjem igjen og ikke gjør noe.

Der har du jo en interessant hjemmedynamikk: lage barn, la dem bo hjemme som voksne uten krav til å bidra og så tjene penger på å skrive bok der du utleverer ungene dine.

Og det er gutta det bekymres mest over. Menn erstatter å skaffe seg jobb med å spille dataspill, visstnok.

Mannen bak det famøse Stanford-fengselseksperimentet, Zimbardo, er den som trekker det lengst i bekymringen for menns framtid: I «Man (dis)connected» gir han dataspill og nettporno skylden for at gutter ikke lenger har suksess i livet som sådan. Teknologien har ødelagt manndom som konsept. I likhet med Stanford-eksperimentet har denne konklusjonen tiltrukket seg en del kritikk metodemessig.

For å sitere en artikkell i Slate: «The Independent calls the work a 'study' that takes an 'in-depth look into the lives of 20.000 young men and their relationships with video games and pornography.' It’s not, and it doesn’t.»

Twixterne er i en artikkel i «Time» beskrevet som folk som har hatt mange jobber, ikke fått barn, bytter leilighet ofte og ikke er gift. Og som er hele 25 til 28 år gamle: «Hvem er disse permanente ungdommene, disse noenogtjueeårige Peter-Pan’ene? Hvorfor kan de ikke bare bli voksne?»

Tja, kan de være helt normale folk, da? Resten av samfunnet tatt i betraktning? Som utallige politikere er glade i å fortelle oss så er «næringslivet i endring». Midlertidige ansettelser, små brøker eller korte kontrakter er nærmest blitt normen i mange bransjer. Og ikke bare mediebransjen og nye kreative frilansyrker: bare se på utlysningene for jobber i helsevesenet. Det er visstnok sånn at vi «foretrekker fleksibilitet» på et generasjonsnivå.

Jeg kan garantere dere at det er feil. De fleste vil fremdeles ha en jobb med en lønnsslipp du kan ta med deg til møte i banken. For i vestlige land har husprisene galoppert fra lønnsutviklingen. I Oslo er 36 prosent av den voksne befolkningen ikke i et langvarig parforhold (og leilighetsnormen presser opp prisene på de minste leilighetene.)

Dessuten skal man gjerne utdanne seg litt før full jobb. La den som ikke har flytta hjem til foreldrene etter et vondt samlivsbrudd, mellom utdanning og jobb, eller etter å ha mista jobben kaste den første stein, er det jeg sier.

Det finnes folk som godt kunne trengt et kurs eller to i voksenlivet, for all del. Som det alltid har gjort. Fenomenet med barn som aldri flytter ut er så nymotens at vi har et gammelt norsk ord for det: «Heimføing»: «Ordet betyr altså ein som har vore heime all sin dag, og ikkje veit korleis ein skal te seg (oppføre seg) saman med andre menneske», kan en bygdelags-nettside melde. Men det å aldri få til grunnleggende vedlikehold av livet sitt er mer tragisk enn å være barnlig til sinns.

Som psykolog Eva Tryti sa til NRK:

De lager ikke middag, vasker ikke klærne sine, inviterer ikke gjester, er ikke vant til å betale regninger eller forstå hvordan et hushold fungerer. Jeg har folk opp i 40-årene som ikke kan dette.

Når du ikke får til livet på dette nivået er det ikke voksenpoeng du mangler, men botrening, muligens i samarbeid med terapaut og kommunens bo-team.

Problemet er ikke at du fremdeles liker Donald. Det er noe annet. Så til alle oss voksne:

Javisst kan det hende vi bor hjemme litt lenger, gifter oss litt senere og er i vikariater til vi er 30. Kanskje slutta vi aldri å skate eller drikke sjokomelk eller spille dataspill. Det er helt greit.

Men selv om utdanning, økonomi, arbeidsliv og samfunn for øvrig gjør at vi ikke slår oss ned som 21-åringer, så har vi fått lov å beholde noe. Vi kan like gjerne omfavne det først som sist: Starte pensjonssparing, lage berlinerkranser og ta ut søpla. Hver eneste dag. Uten poeng.

Dette er livet vårt nå. Takk, gudskjelov.