Voksensmerter

Den feirede forfatteren Jonathan Franzen (50) har sett på verden han lever i og konkludert med at den nekter å vokse opp.

OM DEN MODERNE FAMILIEN: Det er alltid noen som gjør mesteparten av arbeidet i et forhold, sier den amerikanske stjerneforfatteren Jonathan Franzen. Foto: ERLING HÆGELAND/Dagbladet
OM DEN MODERNE FAMILIEN: Det er alltid noen som gjør mesteparten av arbeidet i et forhold, sier den amerikanske stjerneforfatteren Jonathan Franzen. Foto: ERLING HÆGELAND/DagbladetVis mer

- Jeg tror det er slik i alle mellommenneskelige forhold, sier den amerikanske forfatteren Jonathan Franzen (50).

- Det er alltid noen som gjør mesteparten av arbeidet. Tenk på alle parene du kjenner. I alle interessante parforhold er det en skjevhet. Det er ingenting som er kjedeligere enn par som er fullstendig likeverdige. Slike par er uutholdelige.

Det er ni år siden Franzens forrige roman, «Korrigeringer», med nesten sadistisk treffsikkerhet trykket på smertepunktene hos sine lesere i sin utforskning av det moderne familielivet. Romanen tok for seg følelsene av kjærlighetslengsel og sinne og såret stolthet og gamle, godt gjærede anklager hos fem mennesker som forsøkte hardt å være hverandres nærmeste. Den prisbehengte romanen ble av flere publikasjoner hyllet som tiårets roman og solgte i nesten tre millioner eksemplarer.

Så da Franzens nye roman, «Frihet», i sommer kom ut i USA og England, stod den litterære verden klar med føttene på startblokkene og sultent blikk. Før de første kritikkene var klare, hadde Franzen havnet på forsiden av TIME Magazine, med overskriften «Great American Novelist», som den første forfatter på ti år. President Obama ble fotografert med boken under en ferie på Martha’s Vineyard. Og i gårsdagens avis spådde Dagbladets anmelder Simen V. Gonsholt at «Frihet» ville leve evig. De fleste andre anmeldere har stemt i den samme lovsangen.

Det var kanskje ikke så underlig at det var vanskelig for Franzen å samle seg om en ny fortelling etter det gjallende gjennombruddet med «Korrigeringer». Omsider fant han en stemme han ville bruke. Den tilhørte Patty Berglund, en av de fire hovedpersonene i «Frihet», en hjemmeværende middelklassemor med fortid som basketballstjerne på videregående og evig oversett mellombarn i sin velstående, kvelende liberale New York-familie.

- Jeg kjenner mange kvinner som Patty, sier Franzen.

- De husker hvor lite imøtekommende deres egne foreldre var, og så prøver de å korrigere det når de får barn selv. Men Patty pleide å være en stjerne, noe som kompliserer denne rollen.

Også «Frihet» er en familiesaga, med det lange ekteskapet mellom Walter og Patty Berglund som et nav, i en dynamikk der det er flere bølgedaler enn topper. Hvor rakrygget og beundringsverdig Walter enn er i all sin ferd, kan han ikke få Patty til å begjære ham på måten hun begjærte hans beste venn, rockeren Richard, som hun først var betatt av. Hvor mye Patty og Richard, som på nytt dukker opp i Berglund-parets liv etter mange år, trekkes mot hverandre, vil Walter og lojaliteten mot ham alltid stå mellom dem. Og hvor høyt Patty enn elsker sønnen Joey, kan hun ikke hindre ham i å flytte ut og inn hos den upassende kjæresten og hennes vulgære foreldre i en fortvilende lav alder. Særlig ikke når det kanskje er på grunn av hennes overveldende kjærlighet at han flytter ut.

- Foreldre har det med å elske barn høyere enn de blir elsket tilbake, sier Franzen.

- I USA har vi noe vi kaller «helikopterforeldre». Det er foreldre som til enhver tid svever over barna sine, som vil være deres beste venn, som ringer dem ti ganger om dagen. Mange barn er avhengig av foreldrene sine, og lar seg derfor invadere og misbruke på denne måten. Det er noe sykt ved det, og det var morsomt å skrive om en sønn som er sterk nok til å avvise dette fullstendig.

Men heller ikke Joey klarer å hugge over røttene sine. Det klarer ingen av Franzens romanskikkelser, selv om det, for noen, ikke står på forsøkene.

- <ThinSpace>Familien din er ikke valgt fritt. Den er noe som er gitt deg. Og det er bare tenåringer, med sin dumme tenåringsforståelse av frihet, som tror familien er noe de kan slippe unna.

Men i likhet med «Korrigeringer», og i likhet med de store, realistiske 1800-tallsromanene som Jonathan Franzen beundrer, av Stendhal og Tolstoj, er ikke «Frihet» bare et studium av en familie. Det er også et studium av en spesifikk tid å leve som en familie i, nærmere bestemt det siste tiårets USA. Helikopterforeldrene er for Franzen et symptom.

- Vi er blitt en nasjon av 45 år gamle barn. Som barn søker voksne mennesker umiddelbar tilfredstillelse. De nærer et puerilt ønske om uendelige muligheter, om et fravær av restriksjoner, om at de kan få alt de peker på. Og vi lever i en tekno-konsumeristisk kultur som har funnet ut at det er lønnsomt å bekrefte overfor de voksne at ja, slik kan dere leve. Dere kan gjøre hva dere har lyst til. Derfor ser vi middelaldrende menn som spiller dataspill tredve timer i uken. Derfor får vi foreldre som vil være bestevenner med barna sine. Derfor forsvinner distinksjonen mellom barn og voksne. For om du er voksen, så aksepterer du at det finnes grenser for din egen utfoldelse.

Og tittelen «Frihet» kan også leses sarkastisk, som en syrlig kommentar til hvordan ordet blir brukt i den amerikanske politiske debatten, som en sjablong for alt som er godt og for alt som kommer til å forsvinne om regjeringen får det som den vil.

- Måten frihetsbegrepet brukes på er bare dumt, sier Franzen.

- På den ene siden i amerikansk politikk har du mennesker som forsøker å bruke det faktum at vi har en styresmakt til å gjøre landet til et bedre sted å leve.

For forfatteren er Obama-administrasjonens kamp for helsereform et smertefullt eksempel.

- Se på ethvert annet industrielt land, så skjønner du at å reformere helsesystemet er det eneste rasjonelle å gjøre. Og hva gjør den andre siden for å angripe det som åpenbart er rasjonelt? De hyler opp om at ingen skal ta fra meg friheten min. Ingen skal ta fra meg friheten til å bli misbrukt av forsikringsselskapet mitt, til å miste forsikringen min på kort varsel.

I «Frihet» lar Franzen den idealistiske Walter rase over en diskurs som ikke er rasjonell.

- Ideen om frihet er så sentral for amerikanernes oppfatning av seg selv, og dermed blir den så lett å misbruke.

Den moderne friheten utøves og utnyttes midt i en orkan av informasjon. For Jonathan Franzen betyr det at romanen, hans eget medium, blir stadig mer unikt.

- Romanen er i økende grad alternativet. Filosofen Søren Kierkegaard utforsker problemet med selvbedrag. Hvordan kan en mann ha sterk tro på familien, men likevel ha en elskerinne i ti år? Måten å takle dette på, sier Kierkegaard, er å holde deg virkelig travel. Om du er travel, må du aldri konfrontere paradoksene i livet ditt. Det fiksjonen krever, er lange, stille perioder der du er alene. Den tilbyr, på sitt beste, en meningsfull organisering av de tusen bitene av informasjon du bombarderes med. Den tilbyr ikke selve meningen, men én mening, i en verden der muligheten for dette er truet. Den dytter tilbake mot den elektroniske travelhetskulturen.

Men, påpeker Franzen, det er viktig å huske på at Kierkegaards travle moderne mennesker ikke er ulykkelige.

- Det er behagelig å være distrahert.

Selv har forfatteren etter hvert blitt beryktet for sine egne iherdige forsøk på å unngå distraksjon. Han jobber i et mørkt rom, med lyddempende øretelefoner for å stenge omverden ute. Han skriver på en gammel pc som han har ødelagt internettporten på. Det aller vanskeligste var å få avinstallert Windows-kabalen. Han klarte det til slutt.

- Kan du, til glede for våre lesere, røpe hvordan man avinstallerer kabalen?

- Nøkkelen var å spenne ben for datamaskinens forsøk på å reinstallere den. Hemmeligheten er å gjøre en systemgjenoppretting, det vil si å gå tilbake til en tidligere versjon av systemet. Om du gjør det ofte nok, blir Windows veldig sint.

Franzen smiler under hornbrillene, som om seieren over underholdningsteknologien var viktigere enn at den amerikanske presidenten forhåndsbestilte boken hans.

- Til sist vil den ikke klare å bringe kabalen inn i systemet igjen.