Vokser fortsatt

Magnus Moriarty TM’s fjerde album er så godt at det nesten er flaut å skrive om det.

CD: Det har vært litt synd på Magnus Moriarty. Etter å ha gitt ut sitt tredje album, «Sky-Fi Beatitude», på hjemmebrent cd i 2005 ble han utnevnt til «Oslos dårligst bevarte hemmelighet» av en viss nesevis gratisavis, og for hvert år som gikk uten at noen norsk artist ga ut noe bedre ble det tydeligere og tydeligere at oppfølgeren ville lide under noe så handlingslammende som enorme forventninger fra en liten gruppe folk. Lettere kan det ikke ha blitt av at «Sky-Fi Beatitude» ikke bare kunne fortsettes; plata, en kontraintuitiv blanding av middelaldersk folkpop, Casio-keyboard og sampling, innrammet i to rolige elektronikanumre, har en helt klar slutt, hvor undergangen vemodig dokumenteres og får skiva som helhet til å framstå som en sivilisasjonens svanesang.

Harmonisk

Sånt kan man gjøre på hver bidige skive, det er klart, og etter tre års ventetid er «Perhaps Interior Heart Politeness» klart mindre musikalsk selvrefererende og tematisk enn forgjengeren. Her må ingen låter sees i sammenheng med noen andre, selv om de kan det, og selv om den moderne tendensen til naiv-fantastisk eskapisme i møte med frykten for det ukjente fortsatt går igjennom som en rødlig tråd er dette også en betraktelig mer oppløftende skive. Harmonisk tenorsang, felespill og omtrent alle klimprbare strengeinstrumenter verden har å by er løftet fram mens elektronikken er skrudd langt ned (dog ikke helt av), for å ikke snakke om at den er framført med en spilleglede så overbevisende at man må lure på hvor den kommer fra, inntil man har hørt skiva nok ganger til å innse at den nok kommer fra vissheten om hvor gode låter det er som spilles.

Umiddelbart slående

Det er altså en vokser, dette her, og en vokser av den beste sorten att på til: nok umiddelbart slående sanger til at det å snurre plata en gang til aldri føles som veldedighet, komplisert nok skrevet til at hver gjennomlytting byr på noe nytt og med nok hold i selv den enkleste melodien til at man til slutt, etter å ha hørt seg skakk, sitter igjen med et album hvor hvert eneste låt fortsatt er og blir en opptur.