Foto: Spoon Train Audio/Tuba
Foto: Spoon Train Audio/TubaVis mer

Vokser fra «ung og lovende»-stempelet

Oslo-bandet Monzano er virkelig verdt å lytte til. Men hvorfor må de velge de trygge og ufarlige løsningene?

|||ALBUM: Da Oslo-kvartetten Monzano debuterte for tre år siden, skrev jeg at albumet bar lovnad om noe mer enn bare «nok et ungt og lovende indieband».

Det er nemlig noe med låtskriverevnene til frontmann Sjur Lyseid som gjør at man hører ekstra godt etter: Fine tekster, sterke melodier som tåler modning, og en interessant skjørhet i kjernen av det hele.

I tillegg skiller Lyseids stemme — som nå minner mer om Conor Oberst enn Ben Gibbard — seg ut i mengden av godhjertete Oslo-band som spiller melodiøs, gitarbasert rock.

Alt dette gjelder også for Monzanos sterke andrealbum, som er ryddigere og mer velprodusert enn forgjengeren.

«By This Time Last Year Everything Will Seem Younger»

Monzano

4 1 6
Plateselskap:

Spoon Train Audio/Tuba

Se alle anmeldelser

Men den mørke grunntonen og noe av det uforutsigbart rufsete fra debuten er borte, og dermed låter dette litt for trygt, litt for ufarlig. Det gjelder kanskje særlig om du allerede har hørt masse på debuten og Lyseids soloprosjekt The Little Hands Of Asphalt.

Det er først mot slutten, blant annet i det flotte avslutningssporet og shoegaze-aktige «The Nombers Game», at kvartetten presser seg ut mot kanten og utforsker nytt terreng.

Monzano er ikke helt der ennå, altså, men må fortsatt kategoriseres som noe mer enn «bare nok et lovende indieband».

Vokser fra «ung og lovende»-stempelet