MOTE TIL BARN: «Foreldre hevder seg mer unike og perfekte enn andre, ved å kle familien hakket bedre og dyrere. Trefotsyken kalles det på båtspråket. På pyntespråket kan det sies med barneklær», skriver kronikkforfatteren. Foto: Åse Holte / Dagbladet
MOTE TIL BARN: «Foreldre hevder seg mer unike og perfekte enn andre, ved å kle familien hakket bedre og dyrere. Trefotsyken kalles det på båtspråket. På pyntespråket kan det sies med barneklær», skriver kronikkforfatteren. Foto: Åse Holte / DagbladetVis mer

Voksesmerter

Barna i landet ved enden av regnbuen får jakker til 5000 kroner før de kan lese prislappen selv. Hvorfor?

Debattinnlegg

Kvalitet forklarer de dyre barneklærbrukerne, og legger til at klærne kan gå i arv. Andre sier barna må ha merker for å ikke falle utenfor på skolen. Mange er bekymret for verdiene vi gir til neste generasjon, når barna vender seg til luksus før de er avvendt bleier. Frykten er et darwinistisk system der vi fra barnsben av stempler hverandre som tapere og vinnere etter prislappen på klærne. Forslaget til en løsning er skoleuniform. Men løsningen kommer før debatten i det hele tatt har funnet en årsak.

For det er ikke bare god økonomi og tilgang på varer, som gjør at norske barn får antrekk til en verdi av en halv månedslønn. Årsaken til de ekstravagante barneklærne ligger ikke i lommebøkene men i foreldrenes hoder. Det hele bunner i et menneskelig trekk som har vært der inne til alle tider.

For å gjøre det klart: Debatten har to blindspor. Det ene er sammenblandingen av kvalitet og motemerker. Kvalitetsklær som koster litt mer enn det aller billigste og kan gå i arv til nestemann, er ikke det vi diskuterer nå. Den type barneklær kjøpte min mormor og mamma i sin tid, for klær trenger ikke koste flere tusenlapper for å vare. Kjøp av kvalitetsklær er positivt og framtidas form for forbruk hvis vi skal bremse den globale oppvarmingen. Merkeklær derimot - à la dyre motehusklær der man betaler ekstra for merkenavnet - er det som er betenkelig. Et barn trenger ikke ei lue til godt over tusenlappen for å holde seg varm, se fin ut og ha et plagg som varer. Debattens sentrale spørsmål er: Må vi kle barn i luksus fordi noen av oss har mye penger? Hvordan påvirker ekstravagansen barna i dag og i framtida? Og hva gjør det med oss som samfunn når graden av vellykkethet avhenger i så stor grad av økonomi? Det andre blindsporet er forslaget om skoleuniform. For man kan ikke løse et problem med et tiltak som ikke har noe med problemet å gjøre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Problemet ligger ikke i barna, barnehagen eller på skolen. Det ligger i dem som kjøper klærne og kler på barna. Det er foreldrenes atferd som er årsaken til trenden, og derfor må rikmannsknuten også løses her - i foreldrenes handlinger. Den dyre barnemoten avslører noe dypt menneskelig i oss. Vi har behov får å vise hvem vi er, og vi forteller det gjennom hva vi har på. Utseendet er en visuell kommunikasjonsform som formidler meg som individ og som medlem i en gruppe. Det viser det unike i meg, samtidig hvor jeg hører hjemme kulturelt, politisk og sosialt. Det er et visuelt språk som alle snakker. Og barnas antrekk er en del av dette pyntespråket. Når jeg kler på barna mine, kler jeg i overført betydning også på meg selv. Deres utseende forteller noe om hvilken familie de kommer fra og hva slags foreldre de har. De er en del av min merkevare, og derfor har klærne deres en betydning som går ut over klærnes funksjon. De er mine små satellitter som sender signaler ut til verden om hvem de og dermed jeg er - og hvor vellykket jeg er som person og mor.

Kall det overflatisk, men vi har alltid gjort det. Helt tilbake i oldtidens Egypt - 5000 år før Kristus - viste egypterne status og stilling gjennom hva de hadde på. Påkledningen var et visuelt språk den gang som nå. Før fortalte plaggene mest om opphav og yrke - i dag kommuniserer de også hvem vi er som individ. Vi vrenger oss selv med innsida ut og forteller noe om egenskaper, yrke, meninger, legning og det vi måtte ønske, ved hjelp av symbolene klær og pynt. Dette pyntespråket er også et forbrukerspråk. Allerede på slutten av 1800-tallet så den norsk-amerikanske sosiologen Thorstein Veblen en sammenheng mellom forbruk og sosial posisjonering. Vi kjøper ting ikke bare for nyttens skyld, men også for å vise hvem vi er og for å hevde oss sosialt. Forbruket kan til og med brukes som brekkstang til å flytte seg fra en klasse opp til en annen. Veblen har aldri vært mer aktuell.

Dagens dyre og fine barneklær bunner i et ønske om at barnet skal passe inn sosialt og klare seg godt i livet. De har rot i et ønske om å framstå som en god og omsorgsfull forelder. Men klærne handler også om de voksnes behov for en perfekt fasade og servere seg selv som vellykket til allmennheten. Akkurat som stripene på militære uniformer forteller noe om bærerens status, forteller bruken av moteklær noe om statusen man innehar i det sivile livet. Og her kan en barnejakke til fem tusen kroner fungere som kirsebær på kaka.

Foreldrene som praktiserer barneluksus, prøver å formidle en form for mestring - men de formidler også en form for frykt. Frykten for å skille seg ut. De lar ikke barna stå ut i mengden og kjenne hvordan det er å være annerledes. De følger heller standardoppskriften på lykke. Og i Norge i dag innebærer det ting. Nordmenn har tradisjonelt sett vært glade i likhet. Likhet er et gode her. Man holder maska hvis en kongelig dropper innom samme kaffebar som deg. Men dagens likhetskultur preges av at norsk privatøkonomi har vokst. Og debatten er et tegn på voksesmerter.

Det eneste faste holdepunktet i moten er at den er foranderlig og at den visualiserer hvordan det perfekte mennesket skal se ut her og nå. Hva som regnes som vakkert og riktig er en respons på hva som skjer rundt og med oss i samfunnet. Derfor uttrykker moten en kollektiv tidsånd. Betyr det at Norge har blitt et overflatefiksert land der de rikes likhet er det nye store? Barnas garderobe forteller noe om foreldrenes identitet, økonomi og muligens mangel på grenser. Men det forteller også noe om Norge som samfunn akkurat nå. Debatten har lært oss at dyr barnemote ikke lenger er forbeholdt velstående familier i Bærum. Trenden gjelder hele landet og er et nasjonalt fenomen. Derfor kan vi skue oss selv på hårene og tolke trenden som et kollektivt verdisyn. At penger og evne til visuell kommunikasjon er lik status i Norge i dag. At personlige egenskaper som mestring, kontroll og fasade er likeså.

Den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan sa at vi alle er villige deltakere i moten, drevet av behovet for integrasjon. Egentlig oppsummerer han og Veblen debatten om det ekstravagante godt. Foreldrene gir seg hen til trenden for at de selv og barna skal passe inn. Samtidig hevder foreldrene seg som mer unike og perfekte enn andre, ved å kle familien hakket bedre og dyrere. Trefotsyken kalles det på båtspråket. På pyntespråket kan det sies med barneklær.