Vokste opp i fattigdom

Selv om han har solgt over 13 millioner album, føler Moby seg fortsatt som en fattiggutt.

LONDON (Dagbladet): -  Jeg tenkte at hvis jeg jobbet virkelig hardt, ville jeg kunne nå opp til de andre. Men dersom du er stallgutten, hjelper det ikke om du arbeider deg opp og blir herre på godset. Det synes ikke utenpå, men inni vil du alltid føle deg mest vel i stallen, sier Moby.

Helslakt

Nylig slapp han sitt åttende ordentlige album, «Hotel». Det er annerledes enn de to forrige, og har fått hard medfart hos norske kritikere. Dagbladets anmelder landet på eneren på terningen.

-  På dette albumet synger jeg nesten alle sangene selv. De er mer direkte og mer avslappet, kanskje også mer personlige. Fordelen med å ha to suksesser bak seg, er at du kan være litt mer avslappet, men uten å miste av syne målet om å lage sanger som folk liker, sier Moby.

-  Har du et mindreverdighetskompleks?

-  Jeg har en uvane med å måle meg mot andre, og uansett hva jeg gjør, vil jeg aldri bli så pen som Brad Pitt. Jeg vil heller aldri kunne synge like bra som David Bowie. Poenget er å godta det, sier han.

-  Hvor vokste du opp?

-  Jeg ble født mens vi bodde på 168. gate i Harlem i New York City, der Columbia University har et sykehus. Min far var kjemiprofessor der. Han døde da jeg var to. Jeg flyttet med min mor tilbake til Connecticut, der hun hadde vokst opp. Darien er et velstående område, og vi var fattige. Mor gikk på sosialen. Til jeg var 19 år, var jeg den eneste fattige personen jeg hadde møtt. Men jeg fikk utdanning på en førsteklasses offentlig skole, der alle barna gikk fordi den var bedre enn private skoler.

 PINLIG BARNDOM: Moby vokste opp i Connecticut, og kjente ingen andre fattige enn seg selv. -  Jeg følte meg særlig tiltrukket av kunstnere som beskrev tilværelsen utenfor som den fineste, sier han.
PINLIG BARNDOM: Moby vokste opp i Connecticut, og kjente ingen andre fattige enn seg selv. - Jeg følte meg særlig tiltrukket av kunstnere som beskrev tilværelsen utenfor som den fineste, sier han. Vis mer

-  Hvordan føltes det?

-  Det var litt pinlig å være omgitt av de digre forstadsvillaene med et par Mercedeser og BMW-er i oppkjørselen, mens mor røykte marihuana hjemme og vi bodde i en ombygd garasje.

-  Ble du invitert hjem til skolekameratene?

-  Foreldrene til mine skolekamerater visste hvordan jeg hadde det. Jeg tror de så på meg på samme måte som når de bidro til kristelig veldedighet. Selv nå, som jeg er 39 år og har hatt en viss suksess, føler jeg meg som sjuåringen i Darien.

-  Har ditt kreative arbeid i dag sitt utspring i denne bakgrunnen?

-  I høy grad. Det er en klisjé, men den er sann. Musikken var en vei ut.

Filosofistudier

-  Hvem var dine musikalske idoler?

-  Sangere som Ian Curtis i Joy Division, musikk som idoliserte tilværelsen som utskudd. Jeg droppet ut av filosofistudier som jeg holdt på med til og fra i et par år. Fra 1984- 1985 brukte jeg de neste åra i forsøk på å få folk til å lytte til musikken min. Jeg må ha levert ut hundrevis av demotaper.

-  Hvordan fikk du råd til å lage musikken?

-  Jeg hadde en Casio-synth til ca. 700 kroner med fantastisk lyd. Den hadde midi og var altså et lite skritt opp fra et rent leketøy. I 1986 døde min bestemor, og jeg arvet 15 000 dollar. Det var mer penger enn jeg hadde sett noen gang tidligere. Jeg brukte alt på å kjøpe utstyr og instrumenter. Jeg håper at hun, uansett hvor hun nå befinner seg, er fornøyd med investeringen. Jeg bodde i et nedlagt fabrikklokale, og i åra fram til 1989 levde jeg på en inntekt mellom 50 000 og 70 000 kroner i året, godt under fattigdomsgrensa. Men jeg var lykkelig. Jeg var ung, og jeg lagde musikk.