AVLEDNINGSMANØVER: Pete Townshend brukte opprinnelig gamle ballettdansertriks til å vende publikums oppmerksomhet mot kroppen, og ikke mot ansiktet hans. Nå er splitthoppet og «vindmølle»-gitarspillingen ikonisk rockehistorie. Foto: Fred Chartrand / AP / NTB SCANPIX
AVLEDNINGSMANØVER: Pete Townshend brukte opprinnelig gamle ballettdansertriks til å vende publikums oppmerksomhet mot kroppen, og ikke mot ansiktet hans. Nå er splitthoppet og «vindmølle»-gitarspillingen ikonisk rockehistorie. Foto: Fred Chartrand / AP / NTB SCANPIXVis mer

Vokste opp med utroskap og selvutførte aborter

Pete Townshends kunstnerliv er et forsøk på å bearbeide barndommen.

BIOGRAFI:
«WHO ARE YOU?» er ikke bare tittelen på en av The Whos mest kjente låter. Det er også den passende tittelen på en biografi om bandets gitarist Pete Townshend fra 2008. Hans musikalske arbeide speiler de store ytterpunktene i personligheten hans; stormannsgal kunstner og skjørt selvbilde. Nå kommer Pete Townshend med sin selvbiografi, kalt «Who I Am» - en tittel som lover at alle bitene, musikalsk og personlig, skal falle på plass.

Det er ikke alle forunt å være en av de hovedansvarlige for etableringen av rock som seriøs kunstform og dens enorme utbredelsei den vestlige verden i forrige århundre. Du har Beatles, Stones, Dylan, Hendrix.

Men blant disse står også en høy, hengslete fyr med oppsiktsvekkende stor nese. Det er Pete Townshend. Hvorfor akkurat han?

GITAREN KNUSES. Sånn er anslaget i rockelegendens selvbiografi. Vi befinner oss på en tidlig The Who-gig på Railway Hotel en sommerdag i 1964. Publikummet består av dansende ungdom med kort hår og semskede sko, høye på piller - mods - og outsideren Pete føler seg for første gang i livet uovervinnelig. Gitaren blir til pinneved og Pete holder vraket triumferende fram for publikum. Men han har ikke knust den; for Pete er den en skulptur.

Vokste opp med utroskap og selvutførte aborter

PETE TOWNSHENDS HISTORIE handler først om fremst om hvordan noen år på kunstskole ga ham mentale verktøy til å kanalisere en mørk og vanskelig barndom gjennom et rockeband. I prosessen var han med på å bringe popmusikk, som inntil midten av 60-tallet hadde vært ren danse- og underholdningsmusikk for ungdom, nærmere kunstfeltet. Som alle andre i sin generasjon, elsket Townshend den afroamerikanske musikken, den seksuelle stemningen popmusikken skapte overalt i dansehaller i et krigstraumatisert England, jentene og lettjente pengene som fulgte langs turnébilens rute. Samtidig oppfattet han det hele bare som en midlertidig syssel; hans ambisjon var å bli billedhogger. For å imponere vennene sine på kunstskolen, måtte han gjøre bandet kulere og uttrykksformen mer interessant.

IDEENE HAN HØRTE om på Ealing Art Schools forelesninger, fant veien inn i The Whos uttrykk. Gitarknusingen som skulle bli hans varemerke, var hans versjon av Gustavs Metzgers begrep selvødeleggende kunst. The Whos sterke visuelle appell, med Union Jack-mønstrede klær og pilen over o-en i The Who, var inspirert av popkunsten. Townshends gitarstil, med bruk av forvrengning, amputerte toner og feedback var hans versjon av den eksperimentelle musikken til Stockhausen. Ikke minst var Townshend en drivkraft i overgangen fra det begrensende singelformatet til albumformatets muligheter på siste halvdel av sekstitallet: I 1969 kom plata som for alvor tok rockemusikken inn i høykulturens sfære og som er grunnlaget for Pete Townshends posisjon i musikkhistorien; rockeoperaen «Tommy».

AKKURAT SOM MED «TOMMY» og mye av Townshends beste musikk, er selvbiografien først og fremst en bearbeidelse av en vanskelig barndom.Det første Pete Towshendhører, er lyden av andre verdenskrig som går mot slutten utenfor mors mage. Han blir født inn i et samfunn i svart-hvitt der krigens ettervirkninger slår som bølger over hverdagen. Samfunnet er autoritært og kaldt, men overalt prøver man å skape glede og framtidshåp, ikke minst gjennom dans og musikk. Det er her foreldrene hans er - han saksofonist, hun sanger. Men de er unge og klarer ikke å bevare et normalt ekteskap. Pete vokser opp med en fraværende far, en overflatisk mor, men samtidig tett på showbusiness. Vi hører om utroskap, selvutførte aborter og alkoholisme. Enebarnet Pete ønsker seg familien samlet, nærhet og oppmerksomhet. Verre blir det når han blir plassert hos en psykisk forstyrret bestemor. Disse årene er det mørkeste delen av Petes liv, som han siden har forsøkt å reparere skadene av, gjennom musikk, skriving og terapi. Det dreier seg om seksuelt misbruk, straff og skam. Seksåringen Pete er mye alene, med speilbildet sitt som fantasivenn.

HAN UTVIKLER SEG TIL EN spesiell tenåring. Han lærer segå omgå røffere arbeiderklasseungdom. Det blir feil å kalle ham nerd, men han er kanskje litt corny - rar og anspent - og sliter med å tilnærme seg jenter. Noe i barndommen har gjort ham seksuelt avvikende i sin framtoning ogusikker. Foreldrene hans var vakre og glamorøse, men Pete aner, med sin enorme nese, sin mors skuffelse. Hvordan skal han bli popstjerne? Pete har litt erfaring som ballettdanser i barndommen; han begynner å danse og hoppe på scenen for å trekke publikums oppmerksomhet mot kroppen, ikke ansiktet hans. Noen år senere er «vindmølle»-gitarspillingen og splitthopp endel av rockens mest ikoniskeposeringer.

ETTER HVERT SOM VI følger Pete inn i musikkens verden, er det tydelig hvordan kompleksene,mørket og en uavklart identitetsfølelse blir selve drivkraften for hans kreativitet. Denne dynamikken mellom barndom og kunstnerisk uttrykk er mesterlig formidlet av Townshend. At han skulle skriveen selvbiografi er slettes ingen overraskelse. Allerede i 1970 hadde han fast spalte i Melody Maker. Siden har det kommet bøker, essays og artikler. Pete, også kalt «the thinking man's rock star», hadde tidlig status som rockens mest artikulerte. Boka er likevel skrevet i en sjargong som ikke nødvendigvis henvender seg til et bevisst rockepublikum. Den kan minne litt om brev til en eldre slektning som ikke er helt innforstått med alle sammenhengene. Den er på mange måter motstykket til den skrytende machostilen i Keith Richards «Livet» fra 2010.

TOWNSHENDS FORTELLERSTIL har den samme dobbeltheten man finner i The Whos musikk. Han er stort sett konkret, folkevennlig og inkluderende, men det er en konstant understrøm av tanke, tvil og sårhet. Her ligger kanskje noe av nøkkelen til The Whos suksess: De var et svært karismatisk band; rare karakterer og spektakulære musikere som sammen leverte et underholdende konsertshow - de var «verdens beste liveband». Men i Townshend hadde de en intellektuell ambisjon og et unikt musikalsk talent. De appellerte til hooligans så vel som høykulturen.

SOM LÅTSKRIVER skiller Townshend seg ut fra mange av sine samtidige ved at han, ironisk nok, ikke var en skikkelig rock'n'roller. Han hadde en smak som kan beskrives som sofistikert, og lot seg inspirere mer av jazz og klassisk, enn Elvis Presley. I selvbiografien skriver den symfonisk anlagte komponisten om hvordan han hørte musikk overalt i barndommen; trompeter, fløyter og korsang i alt fra motordur til tretoppene. The Who's utgivelser på sekstitallet hadde virkelig noe «hvitt», europeisk over seg, sammenliknet med for eksempel Stones. Townshend forklarer det med at han som barn pleide å våkne til BBC3, klassisk musikk kanalen, og ligge å lytte.

DET GJELDER IKKE MINST «Tommy», som høres ut som klassisk musikk framført av en powertrio. Ideen med en rockeopera virket pretensiøs da den kom. Men musikken på plata var fantastisk. Da bandet reiste ut og framførte rockeoperaen med eksplosiv styrke, fikk bandet sitt store gjennombrudd i USA. «Tommy» handler om den døve, stumme, blinde Tommy, som kan føle musikk som energi. Gjennom sine evner på flipperspillet blir han en helt for den unge generasjonen. Da han knuser sitt eget speilbilde, blir han endelig helbredet og kan fungere i virkeligheten. Det litt uklare plotet, som også inneholder scener med mobbing og seksuelt misbruk, er relatert til en rekke hendelse i Townshends barndom. Da The Who sang "See me, feel me, touch me, heal me" under soloppgangen på Woodstock-festivalen, utrykte ikke dette bare et psykologisk motiv hos Townshend. Det ble også et kraftfullt uttrykk for en hel generasjon som ønsket seg mer kjærlighet, humanisme og innflytelse i samfunnet. Tommy hadde så stor appell at rockeoperaen til slutt ble større enn bandet. Den fikk sitt eget liv, som musikaloppsetninger og filmer til langt innpå søttitallet.

MIDT OPPE I ALT dette regnes også Townshend som en av verdens ledende utøvere av musikkformens hovedinstrument — den elektriske gitaren. Det var han som brakte ideen om høyere volum inn i rocken: Han gikk inn i butikken til Jim Marshall og krevde stadig kraftigere forsterkere og større høyttalere. Marshall-stacket, en annen del av rockens ikonografi, er Townshend sitt design. Akkurat som gitarknusing og feedback, er dette noe Jimi Hendrix kopierte fra Townshend. Spillestilen hans oppstod som en naturlig følge av å spille i The Who, et band der alle musikerne spilte hovedrollen. I dette kaoset trer Petes gitar fram som korte øyeblikk av presise, elektriske hogg — der det er rom, før han trekker seg elegant tilbake igjen. For at disse utblåsningene skulle gi mest mulig effekt, var han den første til å bruke det gitarister kaller for powerchords. Denne teknikken ble grunnlaget for så å si alle hard rock-uttrykk i ettertid - metal, punk, grunge. U2s The Edge har forklart Townshend genialitet som gitarist på måten han avslutter en akkord — selve pausen og stillheten mellom anslagene. Det er de som rocker mest. Kontrollert aggresjon har stilen blitt kalt. Men nok en gang finner man nødvendigvis ikke røttene til dette i amerikansk rock'n'roll. Townshend som gitarist har en stil som først og fremst minner om den lidenskaplige, men kontrollerte flamenco-teknikken. Bare hør på introen på «Pinball Wizard» eller «See Me, Feel Me».

TIL TROSS FOR SIN milde selvransakelse, leser selvbiografien også som en historie om det moderne England. Samfunnsutviklingen, fra andre verdenskrig og fram til sekstitallsrevolusjonen ligger som en godt beskrevet kontekst for Petes prøving og feiling. Man tar seg i å tenke, vil det noensinne igjen finnes mennesker som har opplevd så stor historisk og kulturell endring gjennom livsløpet sitt som denne generasjonen? Pete Townshend har dessuten levd hele livet sitt i frontlinjene for den kulturelle endringen; overalt hvor han beveger seg i årene 1965- 1970, utfolder det seg essensiell populærkulturhistorie rundt ham.

SAMMEN MED The Who lagde Townshend udødelig rockemusikk. De bevarte en frisk relevans hele veien fra Woodstock via syttitallets hard rock, gjennom punk og nyveiv, før de fikk en ny vår som musikalsk nasjonalskatt under nittitallets bølge av stolte, britiske rockeband. Petes selvbiografi forteller hele denne historien. Men først og fremst er den en universell beskrivelse av hvordan barndommens erfaring er det apparatet vi prøver å skape orden med i våre voksne liv.

ET AV DE STORE BANDENE: The Who, fra venstre: Roger Daltrey, Pete Townshend, John Entwistle og Keith Moon. Foto: AP / NTB SCANPIX
ET AV DE STORE BANDENE: The Who, fra venstre: Roger Daltrey, Pete Townshend, John Entwistle og Keith Moon. Foto: AP / NTB SCANPIX Vis mer