SKREV BIOGRAFISK: Sara Hilal er et pseudonym. Hun har skrevet den sanne historien om sin dramatiske oppvekst på Oslos østkant. Foto: SIV SEGLEM
SKREV BIOGRAFISK: Sara Hilal er et pseudonym. Hun har skrevet den sanne historien om sin dramatiske oppvekst på Oslos østkant. Foto: SIV SEGLEMVis mer

Vokste opp med voldtekt, dop og mishandling

Sara Hilal skrev bok om det. Nettmøte.


- Boka «Djevelens datter», som lanseres 1. april, handler om ei jente som kommer til Norge som 11-åring. Hun har sett en mann bli skutt, og hjemme i Oslo blir hun voldtatt og slått av stefaren sin, det er partydop og grov vold. Er alt sant?
- Ja, vi har skifta navnet på de fleste menneskene og stedene. Jeg har også pseudonym, og heter egentlig ikke Sara Hilal.

- I boka anmelder du stefaren din, og han fikk 10 års fengsel. Hvorfor vil du rippe opp i det med å gi ut ei bok?
- «Å rippe» er feil ord. Jeg ville skrive ei bok fordi jeg vil hjelpe andre som er i liknende situasjon. Jeg vil si at det finnes hjelp å få, og at du aldri må gi opp.

- Når det står på som verst er du nærmest en fange i eget hjem. Hva gjorde at du holdt ut?
- Familien min. Jeg har alltid hatt ansvar for familien min, det har jeg fortsatt og kommer alltid til å ha. De betyr alt for meg, de er barna mine, og jeg elsker dem over alt annet på jord. Det var stunder der jeg hadde lyst til å hoppe ut av vinduet. Da var det familien min som stoppa meg. Jeg ville ikke at de skulle stå igjen alene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Har problemene noe med at dere kom fra Midtøsten?
- Det kunne ha skjedd hvem som helst. Du hører om Fritzl-saken nå, og hun har det mye verre enn meg. Hadde jeg fått unger med stefaren min, tror jeg ikke livet mitt hadde vart så lenge. Jeg synes hun er en tøff dame som har kommet seg ut av det.

- Hva hadde skjedd dersom kompisen din ikke tvang deg til å rømme hjemmefra da du var 16 år?
- Jeg hadde tatt livet av meg.

- Hvorfor rømte du ikke på egen hånd?
- Når du kommer fra en muslimsk familie der du hver eneste dag får høre at du ikke er verdt en dritt, at om du sier noe vil du bli drept og søsteren din vil få smake samme skjebne, da tør du ikke å rømme.

- Gjorde det situasjonen vanskeligere at dere var innvandrere?
- Stefaren min truet meg foran skole, barnevern og andre folk. Ingen greip inn fordi de var redde for ham, og tenkte at «sånn er kulturen deres». Det er den ene tingen som gjorde det vanskeligere. Dette er ikke noe vi skal godta, uansett om man er norsk eller kommer fra et annet land.

- Burde skolen har grepet inn?
- Ja, men det gjorde de ikke Når du ser at faren, moren, onkelen eller whatever kommer på et møte og truer ungen foran trynet ditt, må du gjøre noe. Du kan ikke sitte der og være feig. Du kan ikke si «ok, det er sånn de har det hjemme». Det kunne ha hjulpet meg veldig mye om de hadde grepet inn med en gang, og det kunne ha hjulpet søsknene mine. Barnevernet kunne også ha grepet inn før. Det er ikke bare skoler og barnevernet som burde engasjere seg, men alle i samfunnet.

- Er du sint?
- Selvfølgelig er jeg det. Jeg var jo bare en liten unge. Der og da hadde jeg ingen andre enn familien min. Skole og barnevern vet hva jeg mener om dem. De må ha det på sin samvittighet.

- Hva kunne ha gjort situasjonen din lettere?
- Hjelpeapparatene må få mer kunnskap om de forskjellige kulturene vi har i Norge. Det er mange innvandrere fra forskjellige kulturer, og vi har ikke tenkt å dra. Vi blir her, og det er bare å lære seg om oss og leve med oss. Vi må også lære om den norske kulturen og være en del av den. Skal vi leve i fred med hverandre, må vi slutte å ha fordommer mot hverandre og prøve å møte hverandre. Vi må begynne å tenke litt med hjertet også, ikke bare hodet.

- Broren din truet med å drepe deg, søsteren din kom på barnevernsanstalt, moren din ble innlagt på psykiatrisk og stefaren din kom i fengsel. Hvordan går det med dem nå?
- Moren og broren min sliter fortsatt med et helsesystem som ikke fungerer. Stefaren min vil jeg helst ikke prate om. Søsteren min har slitt litt når det gjelder barnevernet, men det går fint med henne nå.

- Med deg da?
- Det rusler og går. Etter vinter kommer vår.

- Tror du på Gud?
- Ja, absolutt. Gud er med meg hver eneste dag, og det har gjort meg til det mennesket jeg er i dag. Jeg er født som muslim, og jeg kommer til å dø som muslim. Jeg er glad for det. Det er religionen jeg har vokst opp med, og for meg finnes det ikke noe vondt med islam. Det er noe stort og vakkert. Beklageligvis er det mange som misbruker min religion, de misbruker Guds makt og Gud sitt ord. I mine øyne er religionen mellom en person og Gud, ikke mellom flere personer. Det er noe veldig privat.

- Hvem har godt av å lese boka di?
- Alle. Jeg sier det ikke for å selge bøker, men for at folk skal se og lære at når sånne ting skjer så er alle en del av det. Uansett hvor du kommer fra, uansett hva slags religion du har må du alltid hjelpe naboen din. Vi har blitt så kalde mot hverandre. Hadde noen hjulpet meg, hadde jeg kanskje ikke opplevd det jeg gjorde. Om noen, selv en fremmed, hadde turt å gjøre noe hadde jeg kanskje ikke hatt det så jævlig.

Vokste opp med voldtekt, dop og mishandling