Vold avler Vold

Volds upretensiøse nødvendigheter skaper leselyst, igjen.

BOK: «Poesien kan ikke bindes. Den kan belyses. Intet lys er det siste.» Slik introduserte vår produktive eksildikter Jan Erik Vold essaysamlingen «Px3» i 2003. Og det bør være sant og visst.

Hva er så forholdet mellom teori og praksis? I Volds polemikk kan det ofte være vanskelig å øyne denne åpenheten. Da er det lettere å se den i essaysamlingen med den gløgge tittelen «God jul med Gertrude Stein».

Poesiåret

Viktigst er det likevel at det er ut fra et slikt perspektiv Vold selv bør leses. Igjen og igjen leverer mannen levende og engasjerte innspill om litteraturen, med den åpenbare hensikt å påvirke, å forandre. Så får andre være motstemmer. De som tror at kanon danner seg selv, interesseløst, får eventuelt ta tida til hjelp. Tar man Vold på ordet, tar man ordet fra Vold.

Tomas Tranströmer skriver fire dikt i året. Vold kommer med fire bøker bare i år. Årets essaysamling er i virkeligheten fjorårets essay i Morgenbladet, i en serie Vold like godt kalte «POESIÅR 2004». Og hvorfor ikke? For Vold er hvert år et poesiår, og i år er det hele 40 poesiår siden mannen debuterte.

Lesemåter

«Hvem er det som snakker?» Slik begynte Vold fjoråret, i sin artikkel om Ivan Malinovski. Og dette er et påfallende trekk ved Volds fortolkningspraksis, oppmerksomheten mot det biografiske, mot at teksten aldri unnslipper et selv, mot at selvet aldri unnslipper historien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er det slik at litteraturforskningen, som nå igjen fatter interesse for forfatterskikkelsen, omsider har hentet inn dette foranskutte lyn? Ja og nei.

Poenget er at Vold her i liten grad låser fortolkningene biografisk. Først og fremst demonstrerer han en bevissthet om skriftens stadig skiftende betingelser.

Pekebok

Dette er hummer og kaviar. Malinowski, Nelly Sachs, Uppdal, Kate Næss, Hofmo, Prøysen, Bly, Orvil, Tranströmer, Gertrude Stein, altså, og akademikeren Hugh Kenner. Nylig avdøde Arild Nyquist sies å hylle virkeligheten; Vold hyller Arild. Til sammen er det blitt en broket forsamling av Volds favorittmodernister.

Utvalget er sterkt og diskutabelt. Lesemåten, når utvalget først er gjort, er åpen. Samtidig er den utpreget uren, med syn for biografi, nærlesning, bokas former, intertekster og oversettelser. Det er antydende, siterende, dokumenterende. Vold har, i beste forstand, skrevet ei pekebok. Svakheten ved en så kortfattet, konstaterende form, er at påstandene av og til blir stående vel nakne. Kanskje gjelder dette særlig Volds intense opptatthet av det nye ved denne litteraturen. Men for all del: Vold som moderniseringsminister, any day!

Kanonjusteringer

Vold avler Vold. Det er ikke vanskelig å se at litteraturinteresse og egeninteresse til tider er sammenfallende. Og ikke sjelden gjentar han ting man synes å ha hørt før, fra samme kant.

Han fortsetter med å reforhandle kanon. Han frykter for de mange som står i fare for å antologiseres i den store glemmeboka. Dette arbeidet framstilles som et etisk ansvar, en forpliktelse. Overfor hvem? I like stor grad overfor litteraturen som menneskene, overfor bokstavene som for virkeligheten.

Volds kunnskap og engasjement gir leselyst. For øvrig er det blitt ei fint utstyrt bok, med lesetips og register. En sjelden gang reagerer jeg på anonymiseringen av andre stemmer, som i den fotnoteløse setningen «har en kritiker sagt». Og Prøysen må bære en tung bør når «Romjulsdrøm» blir til en tekst «om livets spill, et spill om makt». Kanskje er det også grunn til å diagnostisere en freudiansk forsnakkelse når Ezra Pounds formaning til Kenner - «You have an obligation to visit the great men of your time» - oversettes med «Det er deg pålagt å oppsøke samtidens store diktere».

Nødvendig Vold

Vold er igjen tatt opp i de unges forbund. I alle fall tyder tegn i den engere hovedstadspresse på det. Desto færre grunner til at han skal fortsette med å være den store misforståtte, eller til at han skal plages av sitt Blindern-kompleks. Hvis det da ikke virker produktivt.

«Hvor ble det av dette nødvendighetens dyp, som bærer all varig kunst oppe?» , spør Vold i sitt lille etterord. Og når han tidligere siterer dansken Malinowski, kan mannen med et av de groveste etternavn i norsk kulturliv umulig unngå å se seg selv: «Mit liv er vold og nødvendighed».

Vold er endatil beskyldt for å øve vold, for å fremme en sær og egen kanon. Det er selvsagt mulig å stille spørsmålet: Hvem blir oversett når de oversette, ifølge Vold, blir sett?

Men i «God jul med Gertrude Stein» er det lite av den noe krampaktige outsiderposisjonen Vold så ofte har insistert på, og få tegn til den absolutisme man til tider øyner i polemikken. Hvis dette er å øve vold, er det grunn til å håpe at Vold fortsetter å øve - i mange nye poesiår.

12 ESSAY: Jan Erik Vold skrev i fjor tolv essay om poesi i Morgenbladet. Nå er artiklene samlet, i ei vakker og rikt utstyrt bok med tittelen «God jul med Gertrude Stein».