Jan Erik Vold rusler snart inn det poetiske rommet som er 80 år gammelt

Vold er den evige blåmann

Ute med TOLV BLÅ både i bok og stopp pressen: PÅ CD!

POESIMINISTEREN: Jan Erik Vold. Urban. Blå. Poet. Musiker. Lyrikkens humane blåtrikk. Nå aktuell igjen, og igjen, og igjen. Takk for det. Foto: Tom Stalsberg
POESIMINISTEREN: Jan Erik Vold. Urban. Blå. Poet. Musiker. Lyrikkens humane blåtrikk. Nå aktuell igjen, og igjen, og igjen. Takk for det. Foto: Tom StalsbergVis mer
Meninger

Byens blåtrikk igjen, den beste nummer 12 fra Majorstua i vest til Kjelsås i nord. Tolv apostler, ikke Spion 13. Men, før vi skrive fem på tolv må 12 edsvorne menn pluss 1 nevnes: Jan Erik Vold.

Han vi før har utnevnt til den evige poesiminister i denne triste sjøfartsnasjonen som styres av kaptein blåmørkeblå. Vold er også dønn blå, men han befinner seg et helt annet sted på farge – og menneskekartet. Vold som har gjort mer ugagn, nei, beklager, gjort mer for verdenslyrikken/norskelyrikken/nordiskelyrikken/ enn noen andre før eller siden.

Vold som 18. oktober i år stiger inn i det værelset som visker 80 år. Vold som ofte snakker om seg selv i tredjeperson, men det har du lov til når du hatt fast hyre i alfabetet siden det var slipstvang på konsonantene. Så til rammeverket, Vold med boka «Tolv diktere i blått. Fra Petter Dass til i dag» og en hypermoderne Compact Disc-utgivelse som har fått årets tøffeste tittel innenfor spoken word/blues/poesi og annen musikk, «Tolv blå».

Sistnevnte sammen med den faste ridder på elektrisk, blue gitar, Kåre Virud, og med en nesten like fast melodisnekker og bass/sang/piano, Baard Slagsvold, Da har vi ikke glemt trommeslager Stig Sjøstrøm. Vold skriver også om fire skillings blått fra 1855 som også preger omslaget av boka.

Vi snakker frimerker. Vold samler. Vold er verdt et frimerke snart han også, poste restante Stockholm. Dette er utgivelser som vi i dette Listhaug-landet er så fordømt heldige å få oppleve. Hadde det vært en smule rettferdighet igjen – et eller annet sted – så ville fire av låtene/diktene på «Tolv blå» blitt radioslagere. Radioslagere?

Ja, Gunvor Hofmos «Jeg har våket, Inger Hagerups «Døden forteller om sin plan med byen Venedig», Rolf Jacobsens «Tømmer» og Bjørn Aamodts «Lys». Vold leser som aldri før. Nei, han groover som alltid før og nå, dette på Virud og Volds første album sammen på 38 år.

Tida går, den er ond, Vold består. Verdt et neonlys på sporvogna som er i rute fra Petter Dass via gospel, jazz og blues til Hagerup som skrev sitt Venedig-dikt femti år før klimakrisa og Ibsens dikt om løgneren Peer Gynt 150 år før dagens amerikanske president.

For ordens – og ordenes – skyld, Volds far, Ragnar Vold (1906–1967), var blant annet en aktet utenriksmedarbeider i denne avisa. Sakser fra Volds avsnitt, «Dagbladet i våre hjerter»:

Norges første progressive storbyavis. Som skapte urbane leser. Dagbladet på 1930-tallet er Count Basie-bandet i norsk pressehistorie. Med Johan Borgen som Lester Young. Så kan Axel Kielland være Buck Clayton. Og Gunnar Larsen en blanding av Harry Edison og Herschel Evans. Ragnar Vold en blanding av Dickie Wells og Freddie Green. Skulle Marie Fearnley være Billie Holiday? Og Halldis Stenhamar Helen Humes? Vi skal ikke dra parallellen for langt. Orkesterlederen selv – visst hadde Einar Skavlan mye av Count Basies klarhet. Men også pondus som Duke Ellington.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.