Vold i serieekteskap

Det spørs om ikke endringene i utlendingsloven først og fremst vil gagne en restriktiv innvandringspolitikk, mer enn å ivareta hensynet til kvinnenes sikkerhet.

EKTESKAP mellom norske og utenlandske statsborgere øker i omfang. Noen menn gifter seg gjentatte ganger med utenlandske kvinner og utsetter dem for misbruk og overgrep. Disse såkalte serieektesskapene vekker allmenn bekymring. Kvinnene i slike ekteskap er særlig sårbare. De er helt avhengig av samlivet med mannen de tre første åra for å få opphold i landet. Dette bidrar til et skjevt maktforhold mellom partene. Kvinnene står gjerne uten eget sosialt nettverk, og mangler kunnskap om egne rettigheter og hvordan det norske samfunnet fungerer. Myndighetene ønsker å forebygge at kvinner ender i voldelige forhold. Fra 1. februar blir utlendingsloven endret slik at man kan avslå søknad om familiegjenforening når det er frykt for overgrep mot søkeren. Det var Bondevikregjeringen som fremmet endringsforslaget i august i år, og den nye regjeringen vedtok lovforslaget 13. januar i år.

MYNDIGHETENE har ønsket et forskningsbasert grunnlag for å vurdere de aktuelle tiltak og lovforslag. Et forskningsprosjekt, gjennomført ved Institutt for samfunnsforskning, bekrefter at en del kvinner utsettes for vold og overgrep, men denne typen gjengifte foregår i mindre omfang enn antatt. Forskningsprosjektet påpeker dilemmaene som ligger i de nå vedtatte lovendringene når det gjelder å avslå søknader: Kreves det dom for vold eller overgrep for å gi avslag, vil dette omfatte ytterst få, og tiltaket vil i liten grad ivareta hensikten. Kreves det ikke dom, vil dette innebære skjønnsmessige vurderinger ut fra rutinemessig kontroll av alle som inngår denne type ekteskap. Dette reiser spørsmål om personvern. Men det er også et spørsmål om ikke endringene først og fremst vil gagne en restriktiv innvandringspolitikk, mer enn å ivareta hensynet til kvinnenes sikkerhet. Den nye lovhjemmelen innføres på bakgrunn av et fenomen som viser seg å være svært begrenset, men sannsynligvis tiltakende.

I TIÅRSPERIODEN 1994-2003 ble det inngått 389 serieekteskap. Dette dreier seg om mannlige norske statsborgere, som gifter seg to eller flere ganger med ulike utenlandske kvinner. Bare 6 menn hadde giftet seg tre ganger i denne perioden, og ingen flere enn dette. Dette utgjør under én prosent av de mer enn 50 000 ekteskapene som i dag forekommer mellom menn med enten norsk eller ikke-vestlig landbakgrunn og kvinner fra ikke-vestlige land. Det er særlig tre kjennetegn ved disse ekteskapene som framkommer i undersøkelsen. For det første forekommer psykisk og fysisk vold i større grad i gjengifteforholdene sammenliknet med befolkningen for øvrig. Mange av disse kvinnene oppsøker krisesentrene. Anmeldelser av vold forekommer likevel i begrenset omfang, og bare en håndfull ender i domfellelse. For det andre utnytter både kvinner og menn i noen tilfeller familiegjenforening strategisk som en inngangsbillett til Vesten. Og til sist: Gjentatte ekteskap kan også være uttrykk for «prøving og feiling» for å møte «den rette». I de fleste tilfellene er det en kombinasjon av disse tre momentene.

KVINNER FRA Russland, Thailand, Filippinene, Pakistan, Iran og Marokko er mest utsatt for gjengifteforhold. Stor aldersforskjell mellom partene er den eneste gjennomgående faktoren i de mishandlingsrelasjoner vi har studert. At kvinnene ender i mishandlingsforhold kan i mange tilfeller tilskrives «uhell», sammenliknet med mer velfungerende forhold. Kvinnene tar sjanser, selv om de vet at det er en risiko for å bli utnyttet. En måte å redusere risikoen på, er å inngå ekteskap som er formidlet gjennom personlige bekjentskaper. Studien viser at dette likevel ikke gir noen sikker garanti. Situasjonen til barna i gjengifteforholdene har vært en viktig del av undersøkelsen.Kvinner som gifter seg med norske menn har ofte forsørgeransvar for barn og foreldre i hjemlandet. Særlig russiske kvinner har med egne barn inn i forholdet. En del par får også felles barn. Barn i voldelige ekteskap er gjerne vitne til vold. Undersøkelsen avdekker også at mange barn utsettes for frihetsberøvelse, ydmykelse, omsorgssvikt, og i noen få tilfeller også vold eller seksuelt misbruk.

DET FINNES allerede i dag rettigheter og tiltak for utenlandske kvinner som utsettes for overgrep og vold. Disse kan imidlertid styrkes. For det første er muligheten til å søke opphold på selvstendig grunnlag på bakgrunn av «mishandlingsparagrafen» en viktig rettighet for disse kvinnene. Denne retten skal bidra til å motvirke kvinnenes sårbarhet. Uten denne muligheten vil de være helt avhengig av å bli i mishandlingsforhold i tre år for å ha rett til opphold i landet. Barn er sidestilt sine mødre når det gjelder å søke opphold på mishandlingsparagrafen. Hvis barn utsettes for fysisk eller psykisk vold, kan dette legges til grunn for søknad om opphold på selvstendig grunnlag. Undersøkelsen viser at barnas erfaringer med å være vitne til vold eller selv å bli utsatt for mishandling i liten grad blir ivaretatt i saksbehandlingen, fordi deres opplevelser sjeldent dokumenteres grundig nok, verken av mødrene, advokater eller andre lokale instanser som barna har kontakt med. For det andre, retten til å delta på norskopplæring. Gjennom dette kan de skape sosialt nettverk på egen hånd, og få kunnskap om egne rettigheter. Dette kan bidra til å begrense avhengigheten av ektemannen og hans eventuelle informasjonskontroll, og gir kvinnene en basis for å klare seg i det norske samfunnet.

FOR DET TREDJE gjelder det å få til et bredt faglig samarbeid i kommunene som kan bistå barn som vokser opp med vold og mishandling. Den nye lovparagrafen i utlendingsloven gir myndighetene en ny hjemmel for å informere kvinner om menns tidligere overgrep, eventuelt å nekte dem familiegjenforening. En slik lovhjemmel kan virke rimelig som et styringsredskap i forhold til ekstreme tilfeller. Dette vil imidlertid ikke være nok for å stanse maktmisbruk og overgrep i transnasjonale ekteskap. Den nye lovhjemmelen berører dessuten prinsipielle spørsmål om myndighetenes ansvar og inngrep i familielivet. All erfaring viser at privatlivet er og skal være et vanskelig felt å regulere. Det finnes allerede et lovverk når det gjelder familievold, men dette hindrer ikke at det stadig skjer nye overgrep. Økt innsats for å hindre familievold, både gjennom forebyggende tiltak, dokumentasjon av vold og en strammere rettspraksis vil være den viktigste innsatsen både når det gjelder transnasjonale serieekteskap og andre ekteskap.