Vold i skolen

«I et samfunn hvor det er så viktig å bli sett som individ, oppleves det å ikke bli sett og ikke bli verdsatt som spesielt vanskelig og nedverdigende.»

Det sjokkerer oss alle når elever, tidligere elever eller andre går inn i skolen og med overlegg skyter uskyldige mennesker, det være seg lærere eller elever. Først hørte vi om slike hendelser i USA, så kom de til Dunblane i Skottland (16 drepte), og nå sist til Tyskland hvor en 19 år gammel gutt skjøt 17 lærere og elever før han skjøt seg selv.

Når slikt skjer spør vi oss hvorfor, og vi er ofte raske med å tilskrive årsakene til individuelle forhold ved den gjerningsmann som er ansvarlig. Vi vil så gjerne forstå, og vi vil så gjerne være sikre på at slikt ikke kan skje nært oss og med våre kjære.

Kan vi slå oss til ro med enkle individuelle forklaringer, eller må vi søke mer kompliserte og sammensatte forklaringer? Etter større ulykker som Åsta-ulykken og Sleipner-ulykken fokuseres det ikke bare på individuelle årsaker, granskingskommisjonene peker i sine rapporter på sviktende sikkerhetssystemer, manglende kvalitetskontroll, og systemfeil. Enkle forklaringsmodeller er erstattet av mer kompliserte modeller som behandler ansvar på ulike nivåer. Både selskap og tilsynsorgan må tåle heftig kritikk. Om vi overfører slike perspektiver og analyser til fenomenet skolevold, blir vi kanskje klokere. Tilfeldigheter utspiller seg alltid i et nett av nødvendigheter (Regi Enerstvedt).

For å forstå skolevold må vi forstå at det som skjer, kan være et samspill mellom en skole hvor kravene til den enkelte, sanksjonsformer, skolekultur eller klima kan gjøre at enkeltelever ikke finner seg til rette, kommer i konflikt med eller tar ut sin frustrasjon mot systemet. Dette forsvarer selvfølgelig ikke det som skjer, men kan hjelpe oss å forhindre at slike hendelser finner sted. Spesielt der skoler har et klima hvor elever ikke føler tilhørighet, hvor de får bekreftet seg selv som tapere eller som lite verdt, kan grobunnen legges for motvilje og aggresjon mot skolen. Hvis elever i tillegg tidligere har opplevd neglisjering, omsorgssvikt, seksuelle eller fysiske overgrep m.m., vil de ha en større beredskap for å oppleve en lite ivaretakende, sterkt disiplinerende eller autoritær skolekultur som en trussel mot egen identitet. I et samfunn som vektlegger enkeltindividet og dets lykke stadig mer, blir tapsopplevelsen enda større for dem som ikke passer inn. I et samfunn hvor det er så viktig å bli sett som individ, oppleves det å ikke bli sett og ikke bli verdsatt som spesielt vanskelig og nedverdigende. Opplevelsen av en skole som du er personlig knyttet til og kjenner tilhørighet til, er avgjørende for trivsel og skolegjennomføring. Skolens disiplineringsmetoder, innlæringsstrategier og atmosfære er med på å skape ulike grader av involvering, anerkjennelse og følelse av tilhørighet eller avstand. Om studenter ikke opplever mål og mening i skolens strategier, om de opplever skolens praksis som urettferdig og undertrykkende, vil de reagere med tilbaketrekking eller opprør. I en forvirret sjel som ikke kjenner seg sett, som støtes ut av systemet, som stadig disiplineres mer enn hjelpes, kan våpenet og volden gjøre at han/hun for alltid blir sett og får den oppmerksomhet som øyeblikkets dramatikk kan gi, selv om eget og andres liv går tapt.

Det har vært gjort mange analyser av vold og hvordan vold i skolen kan forebygges, spesielt etter de mange skoleskytingene som har vært i USA. Forskningen kan oppsummeres på følgende måte: Det er svært vanskelig å forutsi slike hendelser. Innen psykologien finnes det ikke i dag verktøy som muliggjør dette. Kanskje må vi gå nye veier. UNICEF benyttet datametoder som registrerte antall farlige volds- og trusselhendelser i Sør-Sudan og kunne på bakgrunn av slike metoder vite når de skulle trekke seg ut av området før det ble for farlig. Kanskje trengs det gode rapporterings- og registreringssystemer på den enkelte skole som fanger opp både klima, voldsepisoder, risikoelever m.m., slik at en tidlig kan sette inn forebyggende tiltak. En slik risikovurdering vil innebære en kontinuerlig evaluering av faktorer som kan fremme eller hemme voldsepisoder, inkludert kunnskap om enkeltelever. Ikke minst må signaler på voldsplaner som formidles til omgivelsene (venner, bekjente), tidlig fanges opp. I de fleste tilfeller av slik vold er intensjonen om vold kommunisert til jevnaldrende, koblet med en interesse for våpen hos gjerningsmannen, slik Fein og Vossekuil dokumenterte for Secret Service i USA i 1999. Problemet er at truslene ikke ble tatt alvorlig og vidererapportert. Her må medelever læres til å tolke og formidle signaler, slik en har forsøkt å påvirke ungdom til å melde fra når venner har selvmordsplaner. Likevel må vi huske at det er svært vanskelig å forutsi sjeldne hendelser, og at risikosignaler ofte kan være til stede uten at noe skjer.

For noen år siden skrev psykologen Jean A. Baker en artikkel i Journal of School Psychology med tittelen «Are we missing the forest for the trees? Considering the social context of school violence» (1998, 36, 29- 44). Hun gjør seg til talskvinne for det perspektiv jeg har antydet over at elevers følelse av forankring/tilhørighet (community) og psykologiske medlemskap ved skolen er viktig og bestemmende for deres tilpasning i skolen. I stedet for å se på risiko for vold som en statisk variabel er vi nødt til å se på volden som et samspill mellom elevenes utviklingsmessige sårbarhet (bakgrunn) og tendenser til vold på den ene siden, og et skolemiljø som ikke klarer å møte deres utviklingsbehov på den andre siden. Vold i skolen ses på som et sammenbrudd i følelsen av identitet med og tilhørighet i skolen. Ved å skape et best mulig skoletilhørighet reduseres sjansene for vold. Et slikt perspektiv sier ikke at volden er skolens skyld, men at forhold i skolens miljø og klima kan være mer eller mindre fremmende for volden.

Når en elev kommer på kant med skolen, stilles det store krav til hvordan skolen møter dette og «ser» eleven, kan makte å øke elevens tilknytning til skolen, og ikke øke fremmedgjøring, utstøtelse eller «stigmatisering» av eleven. Eleven må oppleve omsorg fra skolen og hjelpes til meningsfullt å bidra i skolens hverdagsliv. Dette er ingen enkel oppgave, men i mange skoler i dag opplever elever som ikke passer inn eller som er problemelever, både læreres og medelevers irritasjon og tidvis forakt, og ikke omsorg og aktiviteter som kan gi dem opplevelsen av å være betydningsfulle. Ved satsning på å utvikle en ivaretakende skolekultur, ved å fremme elevers utvikling av sosial kompetanse, inkludert gode konflikthåndteringsevner, ved å ha rettferdige disiplineringsstrategier og et klasseromssamspill som utvikler samarbeid og ivaretakelse, og ved en skolestruktur og organisering som betoner medvirkning og innflytelse fra elevene, legges kanskje de beste grunnsteinene for et skolemiljø som minimaliserer risikoen for at vi igjen skal rystes av massedrap innen skolen.

I en oversiktsartikkel om skolevold nylig publisert av de amerikanske forskerne Mulvey og Caufmann skriver de: «Empirical evidence, meanwhile, seems to support the contention that promoting healthy relationships and environments is more effective for reducing school misconduct and crime than instituting punitive penalties.» (American Psychologist, oktober 2001) Også vi i Norge har skoler hvor ikke bare inneklima kan forbedres. De etter hvert mange voldsepisoder som har funnet sted i norsk skole, kan være et varsel om at vårt klimaarbeid og vår klimaovervåkning bør intensiveres.