Vold, kultur og klasse

Vi må alle innse at ungdomsvold er et problem som kan bli stadig mer plagsomt. Selv om innvandrerbarn statistisk sett ikke begår flere lovbrudd enn barn av innfødte, og noen etniske kategorier er helt lovlydige, så må vi ta utgangspunkt i et ugjendrivelig faktum: Noen barn av innvandrere gir blaffen i skolen, enten de kan norsk eller ikke, bærer våpen, presser penger av andre ungdommer og hånflirer av dommerne.

For noen er løsningen enkel: Strengere straffer, fengsel for grunnskoleelever, «utradisjonelle» politimetoder og andre skritt tilbake mot barbariet. Vi kan imøtese «folkebevegelser» for prylestraff og for utvisning av barn født i Norge. Slike trender og muligheter peker mot dystre implikasjoner av innvandrerkriminalitet - også for alle oss som unngår å bli slått ned og ranet: Om den skisserte utviklingen fortsetter, vil samfunnet generelt bli brutalisert og utrygt, vi må abonnere på Securitas og flytte til dyrere strøk av byen. Og så videre, ad nauseam...

Det er nok mange som tror at det er innvandrerbarnas «kultur» som får dem til å stikke med kniv og rane uskyldige forbipasserende. Det er selvfølgelig bare tull: De reglene som gjelder for barns oppførsel i mange islamske samfunn er langt strengere enn de norske. Vi må slå ugjendrivelig fast at årsakene til voldsfenomenene må finnes i forholdet mellom dem og oss. Det unnskylder ikke et eneste individuelt tilfelle av knivbruk, og fritar ingen for straff, men det innebærer at majoritetssamfunnet har medansvar for den situasjonen som har oppstått.

Veien til en anvendelig forståelse av det som foregår må ta utgangspunkt i en nesten lovmessig sammenheng: I et samfunn med store klasseforskjeller, og underklassebefolkninger som er etnisk forskjellige fra majoriteten, er sannsynligheten for å få tvillingfenomenene ras- isme/kriminell minoritetsungdom svært høy.

Om forholdet mellom klasse og kultur kunne vi vel lære noe av et annet minoritetsfenomen, som også har hatt stor plass i media i det siste: «De reisende» vil rehabiliteres, og bispene kommer dem i møte. Taterne var, så vidt vi vet, i utgangspunktet vanlige norske fattigfolks barn, flyktninger fra et undertrykkende eiendomsbesitterregime i Bygde-Norge, som valgte fantestien heller enn husmanns- og tyendekår. Når vi i dag kan referere en egen, verneverdig «reisendekultur», skyldes det særlig at deres forhold til de fastboende innebar utvikling av en livsform som var drastisk forskjellig fra den som forfedrene forlot i norske bygder. Det som i utgangspunktet var en klasseforskjell, ble en klar kulturforskjell. De reisende avviste den bondekulturen som deres forfedre ga opp å få del i. Men fantefolket fikk vel få nye rekrutter fra bygdesamfunnet etter at veien til fullt medlemskap i det ble lettere for de eiendomsløse?

Denne tilbakelagte historien har mange paralleller i vår egen tid: Så vidt jeg har forstått svenske kolleger, ble innvandrere til vårt naboland raskt «svenske» på viktige måter så lenge landet hadde full sysselsetting og det var plass for alle i voksende svenske næringer. Det gjelder ikke bare ferdigheter i svensk språk, men også politisk deltakelse, pardannelse og kriminalstatistikk. Dette var naturligvis ikke til hinder for at mange av dem beholdt sin religion og gikk i klubber av samme sort som Setesdals- og Hål-øyglaget.

Med arbeidsløshet på 10%-nivået ble dette raskt annerledes. Rasismen stakk sitt stygge hode opp overalt, det oppsto insulære innvandrermiljøer og fastlåste ungdomsproblemer i visse bydeler. Innvandrerbefolkningens kulturelle utgangspunkter var stort sett de samme som i den tidligere fasen, men forholdet mellom de innfødte svenskene og deres «nye landsmenn» ble et annet da arbeidsledigheten nådde EU-nivå.

Det er altså forholdet mellom minoritet og majoritet som vi må se noe nærmere på, om vi skal forstå gatevolden på en måte som gir muligheter for å gjøre noe med problemene.

Samfunnsvitenskapene skiller mellom to typer av mellommenneskelige forhold, eller to måter vi kan påvirke hverandre på. Den ene kaller f.eks. Dag Østerberg umiddelbar, det er det som foregår mellom oss ansikt til ansikt, der vi bruker ord, blikk, gester og kroppsspråk. Men du kan også påvirke meg ved å endre min situasjon, uten at vi noen gang ser hverandre, f.eks. gjennom byplanlegging, økonomiske beslutninger eller lover. Når din påvirkning av meg slik formidles av bygningsmasser, priser eller dommer, blir sammenhengen mellom dine handlinger og mitt liv utydelig, vanskelig å påvise og lett å ignorere eller benekte.

Så vel det umiddelbare som det formidlete forholdet mellom innfødte nordmenn og innvandrere utvikler seg slik nå at vi må vente mer av det som i det siste har vært tatt opp til doms i tinghuset og i mediene. Det er dokumentert at minoritetspersoner opplever at vi i det innfødte flertallet i umiddelbare møter avviser, unngår og forakter dem. Her nøyer vi oss ikke med blikk og kroppsspråk: Heidi Gautun forteller at hver tredje ungdom med innvandrerbakgrunn har vært utsatt for vold eller trusler om vold. Og den som avvises og foraktes, svarer ofte med å avvise mye av det som forakteren står for, f. eks. normer for adferd. Det utvikles såkalte «subkulturer», som mer enn fattigdommen kjennetegner en underklasse under etablering. De adferdsreglene som de fleste av oss vokste opp med - under Gerhardsen og Borten - får ikke gjennomslag i visse miljøer, og fortrenges av outsider-gjengens normer og æres-kodeks.

Men bak dette klart synlige, umiddelbare og stygge som foregår ansikt-til-ansikt på gatehjørner og i skolegårder, ligger det noen mindre synlige materielle strukturer: Det er særlig gjennom arbeids- og utdanningsmarkedet at bra og anstendige folk, stort sett uten umiddelbar kontakt med minoritetene, skaper den underklassen som vi avviser. Sammenhengene er så enkle at det kreves mye forskning, TV-«debatter» og moralisme for å gjøre dem usynlige:

1. For å unngå inflasjon må vi til enhver tid ha minst 4- 5% ledige. Dette betyr ikke nødvendigvis at regjeringen eller andre «vil ha» ledighet på dette nivået. Men det er en kjensgjerning at når kampen mot inflasjon overordnes alle andre hensyn, er slik ledighet en tydeligvis uunngåelig konsekvens.

2. Siden innvandrere står sist i alle jobbkøer, og innvandrerungdom ikke engang kommer inn i køene, opplever mange samfunnet som stengt for dem, pga. utseende, språk eller andre kulturtrekk som de vanskelig kan forandre.

Det fører f.eks. til at mange innvandrerungdommer ser liten hensikt med utdannelse. Det koster dem mer enn de innfødte å få gode karakterer, og rundt seg ser de hver dag at det for minoriteter ikke hjelper å ha gode eksamener. Fra andre land vet vi med stor sikkerhet at slike forhold fører til fastlåste underklasseproblemer, og at det aldri kan bli nok politi eller strenge nok straffer.

Dette er i alle fall en måte å forstå noen av ungdomsproblemene på. Men hva slags løsninger kan avledes av en slik analyse?