Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vold og politikk

Meget leseverdig om hvordan pervertert solidaritet forfaller til nihilisme og kriminalitet.

BOK: I de beste bokhandlerne i New York er det i de siste åra dukket opp en ny gruppe bøker, en ny sjanger, som har vokst og fortrengt andre sjangere til om ikke skyggenes dal så i hvert fall til kommersielle blindsoner.

Det dreier seg om real crime, autentiske forbrytelse, og er dokumentarbøker om bankran, drap, kidnapping, ja, hva som helst bare det er virkelig kriminalitet. Synsvinkelen skal verken ligge hos politi eller røver.

Sjangeren er naturligvis ikke ny, Gunnar Larsens «To mistenkelige personer» om drapet på en lensmann, Truman Capotes «Med kaldt blod», Norman Mailers «Bøddelens sang» og James Ellroys «The Black Dahlia», for ikke å snakke om sistnevntes spektakulære «My dark Places» der han skriver om drapet på sin egen mor, kan tjene som eksempler.

De dikteriske elementene i disse verken er nok større enn i mer rene utgaver av real crime. Skal det nå bli sånn at denne sjangeren skal erstatte kriminalromanen, slik biografien har erstattet dannelsesromanen? Det ser sånn ut i New York og etter dette danske verket sier det seg at se som konstruerer plot har fått en ny standard å matche.

Fra KAK til KA

Leserne vil ha både virkelighetsbeskrivelse, historie, mentalitet og selvfølgelig spenning. Hvorfor? Fordi bøker som har disse elementene skaper både identitet og dannelse, mental magnetisme og orienteringsevne som de rene underholdningssjangrene ikke etablerer, men vegeterer på og i verste fall tærer bort. I alle fall har danskene i år fått en virkelig kioskvelter i denne sjangeren med tobindsverket «Blekinegadebanden» på til sammen 960 sider.

Det dreier seg om noe så spektakulært som en liten dansk gruppe som først arbeidet bare politisk, etter hvert bare kriminelt for den palestinske organisasjonen PFLP. Det hele begynner i 1963 og slutter med rettssak og stadfestelse av dommen mot gruppas medlemmer i 1991. I og for seg varer boka helt fram til i dag, et kapittel i det andre bindet inneholder en lengre samtale med en av gruppas medlemmer. I denne sammenhengen er han anonymisert, men en gjetning går ut på at det må være Bo Weimann, som trakk seg like før gruppas store kupp: Ranet av en pengetransport i Købmagergade postkontor i København i 1988 med et utbytte på over 10 millioner danske kroner. De som sonet lengst slapp ut i 1995.

Wadi Haddad

Poenget med real crime er ellers at ingenting skal være anonymt, alt som skjer, skjer på et bestemt sted og til en bestemt tid, politi, røver og offer er navngitt. I 1963 tok Gottfred Appel og hans Kommunistisk Arbeidskrets (KAK) kontakt med en undergruppe som i boka kalles PFLP-ledelsen (special command på engelsk?) og Wadi Haddad, den såkalte mesteren som det bare skal finnes ett fotografi av. Det kommer til splittelse i KAK, og Kommunistisk Arbeidsgruppe dannes uten grunnleggeren.

Kontakten med PFLP og Wadi Haddad gjør at gruppa delvis går under jorda. Etter hvert som 70-åra forsvinner og den politiske interessen blir borte, virker det som om KA blir en ren finansieringskilde for PFLP. De raner banker og postkontorer i København, de har også et anselig våpenlager i Blekingegade 2 som har gitt boka og gruppa navn. Her fant politiet både håndgranater og panserbrytende håndholdte raketter. På den annen side avsløres det i i boka at en dansk våpenfabrikk i strid med loven ble kjøpt av en israelsk våpenfabrikk og blant annet brukt for å kamuflere at israelske våpen ble solgt til Iran. De danske mellommenn ble straffet for dette i en hemmelig rettssak. Banden var svært interessert i denne fabrikken og disse folkene.

Politiet fant også en rekke planer til forbrytelser i dekkleiligheten, blant annet panserbrytende raketter som ble antatt å være bestillingstyverier for PFLP. Gruppa spanet lenge på Heimevernets våpendepot ved Brattåsen skytebane ved Fetsund. De planla i detalj å robbe depotet, hadde til og med lyttet seg fram til det lokale politiets sendefrekvens så de kunne avlytte politiet når de gikk løs på jerndøra med skjærebrenner.

Den siste gangen de skal ha vært på stedet var i februar 1984. En annen plan som heller ikke ble realisert, involverte også Norge. Den svenske rikmannssønnen Jörn Rausing skulle kidnappes i Lund og faren kreves for 300 millioner kroner. Sønnen skulle fraktes til ei hytte i Hallangen ved Drøbak i januar 1985. Den var leid inn med dette som formål etter annonser rykket inn i norske aviser.

Strid i politiet

Det er politiets etterforskningsmateriale og alle funnene fra den hemmelige dekkleiligheten som er hovedkildene til forfatteren, og en av hans teser er at hvis kriminalpolitiet hadde fått tilgang til det materialet overvåkningspolitiet hadde hatt, ville saken ha vært oppklart lenge før ranet i Købmagergaden der en ung politimann ble skutt.

Det virker på boka som overvåkningspolitiet bare var interessert i å spore forbindelsen til PFLP og ikke hadde øyne for annet, mens kriminalpolitiet trengte hjelp til å oppklare forbrytelser i Danmark. Dette er sjangerriktig at en konflikt i politiet hindrer oppklaring og arrestasjon. Men det er også en reell motsetning, for overvåkningspolitiet kan det være mye viktigere å overvåke et avdekket nettverk enn å arrestere medlemmene.

Her er ikke forfatteren dreven nok. Det er også et svakt punkt at han ikke går grundigere inn på hvorfor anklageren besluttet ikke å sikte gruppen for terrorisme. Det kan hende det var fordi overvåkningspolitiet ikke var interessert i å blotte sine arbeidsmetoder og eksponert sine kilder i en rettssak.

Etter hvert sprer det seg en følelse av at forfatteren, Peter Øvig Knudsen, som tidligere blant annet har skrevet om likvidasjonene i Danmark under den annen verdenskrig, har dratt historien unødig langt ut, spesielt i det andre bindet. Det er riktig at litterær spenning skapes gjennom utsettelse, men hvis utsettelsen blir for lang og gjentas på samme måte, blir det etter hvert maniert. Likevel, dette er bøker som leses med stor interesse og ikke minst forbauselse, 1970-åra er ikke så langt borte.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media