Vold på film og tv

En ny amerikansk forskningsrapport viser at sammenhengen mellom vold på film og tv og voldelig atferd er skremmende høy.

Det er fare for at en viktig forskningsnyhet som ble presentert i sommer ikke får den oppmerksomhet den fortjener. Sommerstille i redaksjonene er en grunn, en annen at den er usedvanlig kritisk og alvorlig for de medier som eventuelt skulle omtale den. Den dreier seg om vold vist på film og tv og konsekvensene for menneskelig aggresjon. Rapporten heter «Media violence and the American public» og er skrevet av psykologene Brad J. Bushman og Craig A. Anderson. Den kom på trykk i juni/juli-nummeret i det prestisjefylte tidsskriftet American Psychologist.

Hele 60% av amerikanske tv-programmer inneholder vold. Før en amerikansk elev er ferdig med grunnskolen vil han/hun ha sett mer enn 8000 mord og mer enn 100000 andre voldshandlinger, et antall som vil være høyere om barnet har tilgang til kabel-tv eller video, som svært mange har. På videospill er det funnet at hele 85% av de mest populære videospillene er voldelige. Vi ligger nok etter på samtlige statistikker, men ikke så veldig mye. Alarmklokkene går fra tid til annen, for eksempel når vi hører at Baneheia-drapene kan være inspirert av knivdrap på film, og settes i sammenheng med den store interessen og eksponering for videofilmer med voldsinnhold. Det er prisverdig at vi har fått initiativ mot «drittsekk-tv» eller programmer med grov språkbruk, men det spørs om ikke engasjementet må bli desto sterkere mot voldselementene på tv og film etter lesning av resultatene fra den nye amerikanske rapporten.

Inntil jeg leste denne rapporten var min oppfatning, i likhet med det jeg antar er mange andres, at sammenhengen mellom vold på film/tv og aggresjon ikke var særlig klar, at dette var høyst diskutabelt med svært sprikende forskningsresultater. Underholdningsindustrien hevder ofte at vold på film/tv ikke har noen innflytelse på aggressiv atferd. Ja sågar blir det hevdet at det kan ha en positiv virkning, slik at voldelige programmer fungerer som en sikkerhetsventil for utløp for aggressive impulser som ellers ville bli oppmagasinert. Slik katarsistenkning er utbredt. Hva er så fakta? I juni 2000 skrev seks store profesjonelle foreninger i USA (blant annet den amerikanske barnelegeforeningen, legeforeningen, psykologforeningen og psykiaterforeningen) under på en felles erklæring der det heter: «at this time, well over 1,000 studies... point overwhelmingly to a causal connection between media violence and aggressive behavior in some children.» Dette imøtegås av industrien som hevder at effekten er så liten. Ved hjelp av nyere statistiske metoder, såkalte metaanalytiske studier, er det mulig å se på effekten av mange undersøkelser samtidig, og regne ut en såkalt effektstørrelse som sier noe om hvor viktig en sammenheng er.

Ved å sammenligne sammenhengen mellom vold på film/tv og aggresjon med andre kjente sammenhenger mellom risikofaktorer og uhelse kommer det frem at sammenhengen mellom vold på film/tv og aggresjon nesten er på høyde med sammenhengen mellom røyking og lungekreft. Den er høyere enn sammenhengen mellom manglende bruk av kondom og overføring av hiv, høyere enn sammenhengen mellom passiv røyking på jobb og lungekreft, og høyere enn sammenhengen mellom eksponering for asbest og lungekreft. De fleste vil ikke betvile disse andre sammenhengene, mens vold på film/tv likevel ikke tillegges så mye vekt, kanskje, som forfatterne av rapporten skriver, fordi folk ikke så lett forstår psykologiske prosesser som fysiologiske prosesser.

Det første som slo meg da jeg begynte å lese rapporten var nettopp analogien til sammenhengen mellom røyking og kreft/hjerteinfarkt. Forfatterne gjør også et poeng av dette gjennom å trekke frem paralleller. Ikke alle som røyker får kreft, og ikke alle som får lungekreft røyker. Heller ikke alle som ser voldelig film/tv blir aggressive, og ikke alle som er aggressive ser voldelig film/tv. Det er ikke bare røyking som forårsaker lungekreft, men det er en viktig faktor. Det er heller ikke bare det å se vold på film/tv som forårsaker aggresjon, men det er en viktig faktor. Den første sigaretten kan gjøre en kvalm, men med fortsatt bruk reduseres ubehaget og personen får et sug etter mer røyk. På samme vis kan de første voldsfilmer gjøre barn redde og engstelige, mens fortsatt eksponering reduserer ubehaget og gjør at brukeren vil ha sterkere doser med vold. De kortvarige effektene av en røyk går fort over, det samme gjør aggressive tanker, følelser og atferd etter å ha sett et enkelt tv-program eller film som inneholder vold, men akkurat som langvarig røyking har relativt alvorlige, kumulative konsekvenser, vil et par timers eksponering for voldsfilmer over mange år øke sannsynligheten for at en person blir aggressiv og kan ty til vold. Til sist, den store og pengesterke tobakksindustrien benektet (og støttet forskning som imøtegikk kritikken) at det var vitenskapelig bevist at tobakksprodukter forårsaket kreft, slik det skjer fra underholdningsindustrien, med mange av de samme argumentene som ble benyttet mot røykeforskningen.

Eksponering for vold på tv/film er ingen nødvendig eller tilstrekkelig årsak til vold. Bushman og Anderson gjør den antagelse at om 1% av seerne blir mer aggressive etter et TV-program, så betyr det at om 10 millioner i USA ser et program, kan 100000 personer bli mer aggressive. Om en film med mye vold vises på norsk tv med et seertall på 400000, blir det 4000 mer aggressive seere hjemme i stuen. Mon tro om ikke noen av de mange tilfellene av familievold har sin bakgrunn her. Kanskje kan også slik eksponering være en faktor som bidrar til blind vold og skudd-drama hvor personer tar seg inn på skoler, arbeidsplasser og skyter ned mennesker for fote, slik vi er «vant» til å se fra USA, men som også skjer i Europa og Norge. Problemer med å påvise direkte konsekvenser mellom eksponering for vold og aggresjon, gjør mobilisering av en sterk opinion og begrensende tiltak vanskelig.

Nei, rapporten er i så henseende dyster lesning. Gjennom sin undersøkelse påviser forfatterne at massemedia faktisk har tonet ned alvoret i denne forskningen, og foreldre blir i mindre grad rådet til å holde barna sine unna voldelige fjernsynsprogrammer, filmer eller dataspill. Selv om kunnskapen om voldens negative innvirkning har blitt klarere, er dette mindre påaktet i medias egne nyhetsrapporter.

Hva kan årsaken være? Det er sterke økonomiske interesser som står på spill. Større økonomiske sammenslutninger, multinasjonale som nasjonale medieselskaper, har eierinteresser i aviser, tv og filmbransjen. De har egeninteresse av å benekte at det eksisterer en sterk sammenheng mellom eksponering for vold på film/tv og aggresjon. Mens andre kritikkverdige forhold i samfunnet kan settes under lupen av en kritisk uavhengig presse, er det kanskje mer tvilsomt om de store mediegigantene er interessert i at kritiske rapporter som innebærer en trussel mot deres inntjening, skal komme ut og få oppmerksomhet. I så måte må vi sette vår lit til at kronikkredaktører og journalister er villige til å håndheve gamle presseidealer. Som på røykeområdet følger kanskje rettssakene mot underholdningsindustrien om noen tiår?