Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film: «Joker»

Vold virker som den eneste muligheten

Snakkisen «Joker» vekker blandede følelser.

«Joker»

5 1 6

Drama

Regi:

Todd Phillips

Skuespillere:

Joaquin Phoenix, Robert De Niro, Zazie Beetz, Frances Conroy.

Premieredato:

4. oktober 2019

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Joker»

«Voldelig snakkis som vekker blandede følelser»
Se alle anmeldelser

FILM: Hvis «Joker» etterlater deg med blandede følelser, er det bra, og antagelig hensikten. Det var ikke bare glimtene av ekstrem vold som gjorde at filmen ble den største snakkisen under årets filmfestival i Venezia.

Her blir det trukket en tykk linje mellom Jokeren (Joaquin Phoenix), kjent som Batmans mest iherdige og lunefulle motstander, og de mennene som føler seg så isolert og utstøtt av samfunnet de lever i at de tar ut raseriet sitt gjennom offentlige massakrer. «Joker» er historien om før hovedpersonen ble Jokeren.

Psykiske lidelser

Her er han den godt voksne Arthur Fleck, som bor hjemme hos moren sin og jobber som klovn for butikker og sykehus, mens han forsøker å holde et knippe psykiske lidelser i sjakk.

Rundt ham er Gotham City falleferdig og preget av vanstyre: Søppel hoper seg opp i gatene, offentlige tjenester legges ned, og stemningen nærmer seg det revolusjonære. Livet til Arthur blir stadig vanskeligere, men han forsøker å følge morens påbud om å smile til verden, mens han ufortrødent fantaserer om å opptre på showet til talkshowverten Murray Franklin (Robert De Niro) og gjøre inntrykk på den søte naboen (Zazie Beetz).

Castingen av De Niro, som gjør en fin, dempet parodi i sin lille rolle, er et åpenlyst nikk til «Taxi Driver», klassikeren fra 1976 der de Niro spiller Travis Bickle, en mann som ikke er så forskjellig fra Arthur, som ferdes rundt i New York og kjenner på sin egen maktesløshet og som samtidig fabler om å bli en mektig hevner som skal sable ned alle de korrupte kreftene som holder sånne som ham nede. Både Travis og Arthur erfarer også at de kolliderer hardt med virkeligheten når de forsøker å nærme seg kvinner. De fremstår som rare og skumle, ikke tiltrekkende.

Incel-film

Dette er noe av det som gjorde at «Joker» ble kalt for en «incel-film» kort tid etter premieren. Selv om mangelen på et kjærlighetsliv ikke er det mest sentrale i Arthurs historie, er det ikke vanskelig å se hvorfor. I «Joker» vokser behovet for å straffe portvokterne, de med definisjonsmakten, de som bestemmer hvem som er morsomme, kjekke, verd å legge merke til, verd å elske.

For den som ikke lenger finner seg i å bli ignorert, virker det som om det bare er én mulighet: Å bli voldelig og uforutsigbar. Plutselig slutter folk å flire av deg. Plutselig følger de intenst med på hver bevegelse du gjør, fordi de er livredde.

Noe av det kontroversielle ved «Joker», noe av det som gir deg blandede følelser, er nettopp at dette fremstilles som dragende, berusende. Etter å ha begått sine første drap, retter Arthur ryggen. Når han går fra et blodig åsted til det som skal bli det neste, danser han gjennom gatene, som om han er fri for første gang. Noen vil tolke dette som om filmen glorifiserer denne typen vold. Jeg tenker heller at det viser frem noe publikum er nødt til å ta innover seg: At det å bli en voldsmann nettopp kan virke attraktivt på den som har gått rundt i lang tid og følt seg ydmyket.

Glimrende Phoenix

Joaquin Phoenix er, ikke overraskende, glimrende i tittelrollen. Han har gjort det til noe av en spesialitet å spille plagede, besatte menn, og her får han gjort bruk av hele arsenalet i en rolle som fortsetter å overraske selv om den ikke er spesielt subtil.

Én innvending mot «Joker», og det er en betydelig en, er at det er en film som tar seg selv litt for høytidelig. Scenene der Arthur danser sakte rundt, til skjebnetung og mollstemt musikk, gir mest av alt inntrykk av en viss selvtilfredshet, av at regissør Todd Philips tenker at nå, , sier vi noe vektig her. Samtidig har han også skjellig grunn til å være fornøyd med seg selv: Han har laget et oppslukende filmunivers, som virker virkelig uten å miste forankringen i det fabulerende, i superheltland. Det er et slags møkkete, desperat syttitall, men ikke uten fortryllelse. Dette føles som vår verden, og jokeren føles som våre jokere.

.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling