FRI ETTER 27 ÅR:  Nelson Mandela og hans daværende kone Winnie, går ut fra Victor Verster-fengselet i Paarl, nær Cape Town, i 1990. Foto:  AP / NTB Scanpix
FRI ETTER 27 ÅR: Nelson Mandela og hans daværende kone Winnie, går ut fra Victor Verster-fengselet i Paarl, nær Cape Town, i 1990. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Voldens bidrag til frihet

Nelson Mandela sto oppført på USAs liste over «terrorister» lenge etter at han slapp ut av fangenskap. Nå hylles «Madiba» som en av vår tids største statsmenn. Han fikk navnet «Bråkmakeren» etter fødselen.

Kommentar

Når Nelson Mandela hylles fra alle verdenshjørner som den store statsmannen, som han virkelig var, han som brakte frihet til sitt folk og gjorde en fredelig overgang fra apartheid til demokrati mulig, kommer en ufin bismak. Friheten har en pris, og det er det mange som glemmer. Knapt noen visste bedre enn Mandela hva frihet koster. Og han betalte den ikke aleine.

«Kampen er mitt liv», sa han. Stilt for retten hyllet han et demokratisk og fritt samfunn hvor alle kunne leve i harmoni og med like muligheter. «Om nødvendig er jeg rede til å dø for dette», sa han. Mandela døde ikke i kamp; han ble dømt til fengsel på livstid og satt 27 år i fangenskap. Mange andre ofret livet.

Nå hyller alle Mandela. Det gjorde slett ikke alle da han tok opp frihetskampen for det svarte flertallet i Sør-Afrika. Mandela var en geriljakriger. Han fikk militær opplæring i utlandet. Han var med på å grunnlegge den væpnede greina av Den Afrikanske Nasjonalkongressen (ANC). ANC plantet bomber og førte en væpnet kamp mot apartheid-regimet, som kalte dem «terrorister».

Den folkelige bevegelsen mot apartheid inne i Sør-Afrika utmattet regimet med demonstrasjoner, streiker og sammenstøt med politiet, med hjelp fra væpnede frihetskjempere i utlandet, FN-vedtak, økonomiske og kulturelle straffetiltak, press fra apartheid-motstandere verden over og til og med fra de kubanske styrkene som påførte Sør-Afrika et militært nederlag i nabolandet Angola. Alt dette bidro til å felle regimet og gi hele folket sin frihet. Men det kostet mye blod og mange ødelagte liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange liker Mandela best som en godmodig bestefar, vismann og forsonende nasjonsbygger. Det er nok sånn han helst hadde ønsket å være hele sitt liv. Men det var umulig. Han og Sør-Afrika hadde ikke kommet fram til det første frie valget med allmenn stemmerett i 1994 uten frigjøringskampen.

I mange land hvor folket i dag lever i et demokrati, er friheten en frukt av opprør, revolusjon, borgerkrig eller frigjøringskrig. Og alle land hyller sine historiske frigjøringshelter. Norge har sine motstandshelter fra tida under tysk okkupasjon; okkupantene så opplagt på dem som «terrorister».

Den enes terrorist er den andres frihetskjemper. Knapt noe sted er dette så klart som i kampen mellom Israel og palestinerne. Israel har hatt to statsministere som ble stemplet som «terrorister» av den britiske kolonimakta. De samme to, og deres velgere, stemplet palestinske ledere og bevegelser som «terrorister». For palestinerne er de «fedayeen» - «frihetskjempere».

Med hvilken rett kan man fordømme andres opprørsledere når man hyller sine egne fra fortida? Når fredelige virkemidler ikke er mulig, har ikke alle undertrykte folkeslag rett til å ta i bruk vold og våpen mot urett og okkupasjon? Et folk som kunne ha oppnådd sin frihet ved bare å rekke opp hendene er jo ikke undertrykt og trenger heller ikke å ty til vold.

De klassiske revolusjonene var alle voldelige. De opprørene vi har sett skylle over de arabiske landene i det siste har vært mer eller mindre voldelige, fra svært lite i Tunisia til et fryktelig blodbad i Syria. Ikke-vold og fredelige endringer hadde naturligvis vært langt å foretrekke, men også nytteløst i de fleste tilfellene. De gamle regimene sitter jo med enerett på voldsmakt.

Voldens bidrag til frihet er det ingen grunn til å tvile på. Men det er et tankekors, lik det Barrington Moore Jr. pekte på i analysen av den engelske revolusjonen: «Voldens bidrag til gradvis endring». Mandela er bare én av svært mange som, mer eller mindre motvillig, måtte la et overordnet mål hellige virkemidlene.

Men da må man være forsiktig før virkemidlene skyver målet til side. Mange revolusjoner og frigjøringskriger endte med nye autoritære regimer og ufrihet, i blant andre land som Russland, Kina, Vietnam og Iran. Den revolusjonære eliten innførte sitt diktatur; frigjøringsbevegelser gjorde seg til ene-partier. I Afrika har det gått fra vondt til verre i Zimbabwe.

Når det i Sør-Afrika endte i demokrati og frihet skyldes det blant annet lederskapet og ikke minst Nelson Mandelas rolle. Han spilte en nøkkelrolle i den fredelige overgangen til demokratiet, i et land som var ei kruttønne, og i den enestående forsoningsprosessen som tok sikte på å lege sårene fra apartheid-tida.

Når nå Mandela får sin rettmessige hyllest for sitt livs kamp, bør vi hylle hele ham og den lange kampen han og så mange andre førte. Han fikk navnet Rolihlahla etter fødselen, som betyr «rive greinene av treet», og i dagligtale betyr «Bråkmakeren». Det er ham som bør hylles av det enorme gravfølget som kommer fra hele verden. Mange av dem kalte ham «terrorist» nesten til han ble valgt til president, deriblant USA. Det er opprøreren Nelson Mandela som endret Sør-Afrika og som så påtok seg å skape forsoning.