Voldsomheter i høyprosastil

En dag kalles tenåringsjenta Ingerid inn til sin far. Hun får beskjed om at hun skal gifte seg med en mann hun ikke kjenner, og som hun aldri har sett. Så forlater hun lydig sitt hjem og sin familie og flytter til en avsides gard i Hallingdal.

Der skal hun bo med Even, sin utplukkede ektemake, Melchior, svigerfaren og Solveig, som er tante og husholderske. Og så går man selvfølgelig ut fra at «Ingerid F.» av May Grethe Lerum er en historisk roman. Men man tar feil. Skal man tro forfatteren, og kanskje skal man det, kan slikt som dette skje i vårt moderne Norge.

Fundamentalistisk

Både tittelpersonen Ingerid F. og ektemannen Even er vokst opp i en fundamentalistisk kristen sekt. Målet til Melchior, som altså både er hennes svigerfar og menighetens ubestridte leder, er å danne gudsriket på jorda. Det vil han oppnå ved total isolasjon. Alle som er utenfor menigheten, ja, alt som er av omverden, oppfattes som fiendtlig, truende, og er det vel kanskje også. Sekten lever etter egne lover, der menneskene er midler, ikke mål.

Bak de religiøse klisjeene og den tilsynelatende fromheten finnes det så en annen og dyster virkelighet, med incest, barnerov og vold. Det hele ender i en apokalypse, naturligvis. Idet romanen toner ut, er det ikke stein på stein tilbake, bare noen forhutlede menneskevrak og en solid dose galskap.

May Grethe Lerum maler sitt sektmiljø i uendelig mørke farger. Skildringen er overspent og spennende på samme tid, man kan gjerne si at Lerum, en av kiosklitteraturens dronninger i Norge, har høstet av sjangerens sterkeste sider, og tatt dem med seg over i «seriøsiteten». For selve handlingens dramatikk, alt blodet, alle tårene, all sorgen, alle vanskjebnene, driver leseren videre.

Tablåer

Dette på tross av at fortellingen kan framstå som nyanseløs, overdreven, i de svakeste partiene utenpåklistret - og samtidig forutsigbar, fordi de «sannhetene» Lerum her presenterer om fanatisk religiøsitet for lengst er opplest og vedtatt av alle dannede mennesker. Det kan virke som Lerum ikke tror overbevisningskraften er sterk nok, derfor dynger hun på med stadig nye voldsomheter. Slik mister boka litt troverdighet, i stedet for at troverdighet skapes.

Men likevel: Har man sans for dramatiske tablåer, og det er det mange som har, framstår May Grethe Lerum som en attraktiv forfatter. For her er partier som damper, her er skjebner som river i leseren, det overrasker ikke at Lerum har hatt suksess som kioskforfatter. Samtidig ser man slektskapet hennes til andre drivende fortellere i norsk litteratur. Folk som, i likhet med Lerum, henter handlingen fra Bygde-Norge. Det er ikke langt mellom May Grethe Lerum og en fortellende dikter som Johannes Heggland, selv om sistnevnte i større grad husholderer med virkemidlene.

Noe av det mest problematiske med «Ingerid F.» er den melodramatiske høyprosastilen som periodevis skjemmer boka. Jeg ser, som leser, at Lerum er talentfull. Jeg ser at hun kan lage spennende historier. Ja, det har hun jo til overmål demonstrert gjennom salgssuksessen «Livets døtre». Og bevares vel, jeg ser også at hun kan skrive. Men det er som ønsket om seriøsitet faktisk har tynget henne. Jeg kunne ønsket meg et mer direkte, mer ukunstlet, språk. Og samtidig kunne jeg ønsket meg anledning til selv å trekke konklusjoner av det jeg leser, i stedet for å få alt forklart. Det har å gjøre med tillit til leseren - og tilliten til seg selv som forfatter.