Voldsomt rollebytte

Etter «Face/Off» kan et fredens adventslys og en snaps være påkrevet. John Woos mye omtalte film er en voldseksplosjon, men innehar også nok original handling til å heve den over hopen av actionfilmer. Og den har John Travolta og Nicolas Cage.

De som fikk mer enn nok av Woos Hongkong-produserte «Hard Boiled», nylig vist på NRK 2, kan beroliges med at volden i «Face/Off» er mindre ubehagelig. Her er det tross alt Hollywood som står bak. Hva mannen har gjort «over there» er å finslipe sin måte å koreografere de utroligste action- og voldsscener på. De framstår som stiliserte blodsballetter. Det skaper en distanse til faenskapen, som gjør at den er til å bære. Samtidig er dette ingenting for de nervesvake. Og det hefter noen problemer ved Woos imponerende dyktighet.

I «Face/Off» er Travolta politimannen Sean Archer, som aldri har kommet over at psykopaten og sosiopaten Castor Troy (Cage) en gang drepte sønnen hans. Og, jada - barnemord vises med effektfull bruk av lyd. Nå er Troy på ferde igjen. I en spektakulær actionsekvens kan vi så nyte hvordan vår helt endelig får has på erkefienden, som rekker å si at han har plassert utslettelsesvåpen på ukjent sted i Los Angeles, før han sovner inn. Men ikke helt.

Hvem er hvem?

For idet Archer ved hjelp av hittil ukjent kirurgi har fått operert på seg skurkens fjes og skal gå «undercover» og nøste opp bombesaken, da våkner eklingen til liv og får Archers fjes på samme vis. Fiender fanget i hverandres kropper, altså, en katt-og-mus-lek involverende fru Archer (en utmerket Joan Allen), skurkekjærester, politi og innsatte. Å ta hverandres fakter og geberder krever kompetente skuespillere. Travolta og Cage gjennomfører fint, og man kan saktens filosofere litt over hvordan ondt og godt sameksisterer i menneskene i løpet av godt over to timer, der ingen egentlig vet hvem de skyter på.

Dilemma

Voldseffektene står likevel i høysetet. De er kort sagt fantastiske, så fantastiske at du hele tida vet du befinner deg i illusjonen. Samtidig er det et dilemma at vold framstilles så estetisk stilig som den aldri ellers er. Den ufarliggjøres moteriktig og glatt. Så lenge harmløse kjønnsorganer fortsatt vekker oppsikt, er det verdt å tenke over. Med det i minnet er «Face/Off» et fascinerende skue. Selv om den med fordel kunne vært kortere.