En snill fyr, la meg kalle ham Ole. En irriterende fyr. For Ole utfordret «sannheter».

–Hvorfor må vi sitte pent ved bordet? –Er cannabis virkelig farligere enn alkohol?

Ole hadde akkurat fylt 13 da jeg flyttet inn på den private barnevernsinstitusjonen. En kort kar, brune øyne og liten nese. Glad i psykedelika. Sammen lå vi langflate og lattermilde i skogen etter fleinsopp. Vi delte skjøre drømmer og skam. Men mest av alt delte vi det usagte. Maktbalansen i barnevernet.

Ole ville vært en nærere venn om ikke alderen stod i veien. Jeg var skviset: i ren overlevelse måtte jeg holde meg inne med de store. Smiger ga beskyttelse. Ole ga mer faen, kanskje var voldtekten en straff.

Lederen er den som har gjort mest pøbel. Voldsdommer er effektivt. Han som kommer nærmest lederen, får mest beskyttelse. Men han må rævsleike. Og under lederen kriger rævsleikerne om å være nærmest.

Ute var paragrafer og ord om barnets beste. Inne var maktens spill. Usynlig for personalet.

Verst var det når de store gutta fikk besøk av venner. Kan du tenke deg nedverdigelsen i å få klærne dine revet av, bli lagt i gulvet og kjenne latteren skylle?