Voldtekt av rettsapparatet

Med utgangspunkt i rettssaken mot en kvinne som hadde anmeldt en mann for voldtekt, går professor dr.juris Carl August Fleischer i denne kronikken blant annet til angrep på de strafferettsteoretikerne som han mener har bidratt til en slik situasjon i rettssystemet.

Vi har sett at en kvinne som blir utsatt for voldtekt, og som sier fra om dette, risikerer selv å bli straffet. Hun kan bli utsatt for injuriesøksmål fra voldtektsmannen og bli personlig ødelagt av denne, økonomisk og på annen måte, gjennom et slikt søksmål. Dette vil kunne skje dersom hun ikke kan presentere helt ugjendrivelige beviser for at voldtekten virkelig har funnet sted. Og det må da være beviser som er så overbevisende at ingen dommer (uansett dennes personlige holdninger, og uansett hvordan rettssaken forløper i praksis) vil kunne se bort fra dem. Offeret for en voldtekt står særlig svakt allerede fra før. Hun kan i realiteten bli sjikanert gjennom selve straffesaken mot voldtektsmannen og etterforskningen i forbindelse med dette. I tillegg står hun altså overfor trusselen om en etterfølgende injuriesak om samme tema - med hele bevisbyrden på sin side. Hun vil kunne stå overfor en økonomisk overlegen motpart, med dennes muligheter for å betale advokatbistand i store kvanta, mens hun selv må la seg ruinere innenfor rammene av det hun måtte ha igjen av ressurser, personlig og økonomisk. Det beklagelige faktum er at vi gjennom lang tid har hatt uholdbare oppfatninger i en del juristkretser, med overdreven tro på «æren som rettsgode». Moteordet har vært «personvern» - men da ikke til fordel for den voldtatte eller andre offere for grov kriminalitet, men til fordel for dem som måtte føle seg «fornærmet» ved negativ omtale. Mulighetene for misbruk av disse juristoppfatningene og injuriebestemmelsene i straffeloven representerer et meget alvorlig kriminalitetsproblem. Trusler om injuriesak kan brukes til å tvinge både offeret og andre til taushet. Eventuelt kan det med dette oppnås at den skyldige kan fortsette sin kriminelle virksomhet, eller gjenta denne «i fred». De uheldige tendenser vi har hatt, gir - helt generelt - alle forbrytere betydelige fordeler. De har fått et formidabelt våpen i deres kamp mot rettssystemet, og når det gjelder å tråkke andre mennesker og disses rettigheter under fot. En meget solid bekreftelse på at noe er galt blant de norske strafferettsteoretikere (som har fått dominere juristopplæringen om ytringsfrihet) fikk vi i 1999. Norge ble her dømt to ganger av Den europeiske domstol for menneskerettighetene. I begge saker antok Domstolen at norske myndigheter hadde praktisert injuriebestemmelsene i strid med artikkel 10 i Menneskerettighetskonvensjonen. Den ene sak (Bratholm-saken) gjaldt til og med en av to dominerende strafferettsprofessorer (Bratholm) - som hadde anvendt sine egne teorier til sin egen fordel i sin egen sak. Siden Menneskerettighetskonvensjonen på dette felt må betraktes som en bindende del også av norsk rett, hadde professoren dermed klart å krenke både norsk og internasjonal rett på én gang - og satt andres ytringsfrihet til side i samme utstrekning. Selv dommere i Norges høyesterett hadde han fått med seg på denne virksomheten. En viktig begivenhet i 1999 var også Anne Robberstads doktoravhandling - der hun tok opp generelt de virkelige ofrenes og mao. stort sett de virkelige fornærmedes stilling i straffesaker («Mellom tvekamp og inkvisisjon - straffeprosessens grunnstruktur belyst ved fornærmedes stilling»). Hun påpekte at det virket som om ofrenes stilling i straffeprosessen ikke hadde vært skikkelig vurdert (på tross av at nettopp beskyttelse av ofrene skulle være et av strafferettens hovedpoenger). Samtidig påpekte hun at visse typer fornærmede hadde vært direkte «privilegerte»: nemlig de som påsto seg ærekrenket. Hun påpekte også det mildt sagt oppsiktsvekkende at begge de to hovedpersoner i norsk strafferett, Andenæs og Bratholm, hadde opptrådt som parter i injuriesaker basert på sine egne teorier. En av de særdeles alvorlige feil som disse strafferettsprofessorene har forårsaket, er å opplære jurister til å tro at det kreves like sterke bevis (for at for eksempel voldtekten er begått) i en injuriesak som i en straffesak mot voldtektsmannen. Voldtektsmannen skulle liksom kunne hevde at det var «like ille» å bli utsatt for en påstand fra en enkeltperson, som å bli dømt av domstolene og puttet i fengsel som følge av en skikkelig straffesak. Vi har hatt jurister som ikke har forstått at de reelle hensyn til rettssikkerheten og til å beskytte folk mot å bli straffedømt uten tilstrekkelige beviser, ikke uten videre kan anvendes med samme styrke når det gjelder å beskytte folk mot noe langt mindre alvorlig, som beskyldninger fremsatt av en enkeltperson uten særlige maktmidler. Dette var en ytterligere styrkelse av det såkalte «personvern» til fordel for de såkalte «fornærmede» - til fordel for både voldtektsforbryternes og de korruptes muligheter, og på bekostning av de virkelig skadelidende. Det skjedde uten grunnlag i noe lovvedtak eller noen forsvarlig lovgivervurdering fra Stortingets side. Og begge de to grupper av forbrytere kunne glede seg ytterligere. Holdningen hos disse strafferettsteoretikerne (og jurister som har trodd på dem) har i realiteten gjort det mulig for både voldtektsforbrytere og andre å voldta hele rettssystemet - i tillegg til selve offeret. Vi har fått den absurde konsekvens at forbryteren skal kunne kreve dom mot offeret, selv om det er mer sannsynlig at voldtektshandlingen virkelig er begått enn det motsatte. Selv om det skulle være f.eks. 70 eller 80% sannsynlig at gjerningsmannen er skyldig, og bare 20 eller 30% sannsynlighet for at han er uskyldig, skulle han kunne bruke rettsapparatet til å dømme offeret (under henvisning til at det ikke var ført så sterke beviser at han kunne blitt dømt i en straffesak mot seg). Som begrunnelse for å innføre en slik «rettsorden» - uten grunnlag i loven - finner vi følgende, i den lærebok juridiske studenter har måttet lese i år etter år (Andenæs/Bratholm: Spesiell strafferett s. 211): Man kunne jo risikere at gjerningsmannen ville bli «stemplet» dersom dommen i injuriesaken går ham imot. Ut fra denne «stemplingsteorien» begrunnes det altså at det å bli utsatt for negativ omtale skal betraktes og behandles som noe like alvorlig eller enda mer alvorlig enn den egentlige forbrytelsen. Gjerningsmannen skal kunne bruke rettsapparatet til å ramme selve offeret ut fra noe så banalt som bevismangel. At gjerningsmannen frivillig gir seg til å anlegge en injuriesak, skulle altså gi ham et rettskrav på å få straffet den som kan være det virkelige offer for forbrytelsen - med den begrunnelse at gjerningsmannen ikke skal bli «stemplet» som følge av en rettssak han selv har anlagt. De jurister som har stått for slike synsmåter, representerer en mentalitet - en holdning til de reelle hensyn - som jeg overhodet ikke kan akseptere. De befinner seg etter mitt syn i en slags ordenes og sin «æres» verden, istedenfor i det virkelige liv. Det burde være tankevekkende at norgesrekorden i injuriesaker innehas av en notorisk korrupt embetsmann (Harry Lindstrøm) - som ble dømt i Høyesterett for et stort antall underslag og andre grove forbrytelser, men som hadde stor suksess med å saksøke massemedia i flere hundre saker om ting som ikke var bevist. Hvis forbryterne stort sett fulgte Harry Lindstrøms eksempel (og Bratholms anbefaling av dette som en «imponerende innsats»), kunne de anlegge hundre- og tusenvis av injuriesaker om alt de måtte ha vært mistenkt for (men som ikke var blitt hundre prosent bevist). En slik konsekvent praktisering av «stemplingsteorien» ville ført til at rettssystemet ble ytterligere belastet på bekostning av viktige spørsmål, og til at rettssikkerheten i Norge ble enda dårligere enn den allerede er. En annen alvorlig feil disse strafferettsteoretikerne har begått, er at de har forsøkt å fjerne den frihet til vurdering og karakteristikk som var gjeldende i norsk rett tidligere. Heller ikke dette har hatt grunnlag i noe vedtak av Stortinget.