Voldtekt av rettsapparatet?

Det er ikke noen enestående regel at den som har framsatt en ærekrenkende beskyldning har bevisbyrden for at den er sann.

Under denne tittelen, men uten spørsmålstegn, har professor Carl August Fleischer sterke angrep på professor Johs. Andenæs og meg fordi vi angivelig skal ha «voldtatt rettsapparatet». Flere av mine kolleger har forlengst sluttet å svare Fleischer når han sin vane tro slår vilt omkring seg. De orker ikke mer. Dessuten vet de at de aller fleste jurister legger liten vekt på det Fleischer skriver når han er utenfor sitt fagområde og for n'te gang refser kolleger for deres uforstand og alvorlige villfarelser.

Fleischer tar utgangspunkt i Volda-dommen om kvinnen som ble injuriesaksøkt av en mann hun hevdet hadde voldtatt henne. Prinsippet i slike saker - som i andre injuriesaker - er at den som har fremsatt den ærekrenkende beskyldning har bevisbyrden for at den er sann. Dette er ikke noen enestående regel. Den gjelder i de fleste land, har gamle tradisjoner og er ikke noe som Johs. Andenæs og jeg har funnet opp. Regelens begrunnelse er at alle har krav på å bli ansett som uskyldige inntil noe annet bevises.

Når det gjelder styrken av sannhetsbeviset, skriver professor Henry John Mæland, med dr.-avhandling om ærekrenkelser, at det i utgangspunktet «stilles tilsvarende, eller nær opp til, de samme beviskrav som påtalemyndigheten har i straffesaker» (kommentar til straffeloven, II, s. 645). Han viser i kommentaren til to dommer av Høyesterett på området, til sin egen dr.-avhandling og til Andenæs' og min bok, «Spesiell strafferett».

Ifølge Fleischer representerer injuriereglene og «juristoppfatningene [...] et meget alvorlig kriminalitetsproblem» ved at trusler om injuriesak kan tvinge både offeret og andre til taushet. Han skriver videre at «de uheldige tendenser vi har hatt, gir - helt generelt - alle forbrytere betydelige fordeler. De har fått et formidabelt våpen i deres kamp mot rettssystemet, og når det gjelder å tråkke på andre mennesker og disses rettigheter under fot». (Uthevelsene er Fleischers.)

Hvis denne beskrivelsen hadde vært riktig, skulle man tro at den nåværende ordningen ville ha blitt utsatt for sterk kritikk fra seriøst hold, og at andre land hadde hatt en annen løsning enn vår. Fordi våre regler står så sterkt, har verken Straffelovrådet i sin utredning av 1995 om reform av injurielovgivningen eller utredningen av 1999 om endring av Grunnlovens '100 om ytringsfrihet, foreslått å endre reglene om bevisbyrden i injuriesaker.

Volda-dommen reiser spørsmålet om prinsippet om at ærekrenkeren har bevisbyrden, også skal gjelde i voldtektssaker. Jeg har i avisintervjuer gitt uttrykk for at det kan være grunn til å overveie reglene på dette området, men har også påpekt at det vil være en meget vanskelig lovgiveroppgave å finne frem til regler som på en rimelig måte ivaretar hensynet til begge parter.

Det bør nevnes at også etter dagens regler kan det lempes noe på de strenge bevisregler i særlige tilfeller. Jeg gir uttrykk for dette i boken «Spesiell strafferett» s. 211- 212 (1996).

Fleischer omtaler også advokat Anne Robberstads dr.-avhandling om fornærmedes stilling i straffesaker og skriver at Robberstad hevder «at visse typer fornærmede hadde vært direkte «privilegerte»: nemlig de som påsto seg ærekrenket. Hun påpekte også det mildt sagt oppsiktsvekkende at begge de to hovedpersoner i norsk strafferett, Andenæs og Bratholm, hadde opptrådt som parter i injuriesaker basert på sine egne teorier».

Det er naturlig å oppfatte dette som et referat av hva Anne Robberstad skriver i dr.-avhandlingen, men det er ikke tilfellet. Bortsett fra å hevde at ærekrenkede har en «privilegert» stilling i straffesaker, nøyer Robberstad seg med å opplyse at Johs. Andenæs en gang hadde anmeldt Fleischer for injurier. (Fleischer hadde hevdet at Andenæs i en bestemt sak hadde vært «korrupt».) Robberstad opplyser at anmeldelsen ble henlagt fordi saken ble forlikt med en beklagelse. (Dette skjedde ved at Fleischer hevdet at han ikke hadde ment det som han vitterlig hadde sagt.)

Den injuriesaken som jeg hadde anlagt, og som Robberstad også nevner, kom som en følge av at to politiorganisasjoner hadde anlagt injuriesak mot meg for publiserte forskningsresultater om en ganske utbredt ulovlig vold i Bergens-politiet. Jeg anla saken mot formennene i de to organisasjoner fordi jeg hadde varslet om at jeg ville overveie injuriesak dersom ikke saken mot meg ble trukket. Det ville de ikke, men like før sakene skulle opp for retten, trakk politiet den likevel. Jeg gikk videre med min sak fordi jeg ønsket å få en rekke pålitelige vitner til å forklare seg om politivolden i Bergen for retten, med det ansvaret dette medfører. Formålet var å få de såkalte bumerangsakene, hvor en rekke av våre informanter om volden var dømt for «falsk forklaring», frikjent. Dette lyktes.

De to polititillitsmennene ble dømt av Oslo byrett for å ha beskyldt meg for å ha løyet og dessuten for å ha gitt regelrett desinformasjon for å skade politiet. De reiste også tvil om hederligheten i mine motiver for å forske om politivolden. Senere ble byrettens dom stadfestet av Høyesterett.

De dømte brakte saken inn for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Domstolen var enig med Høyesterett i at beskyldningen om løgn var injurierende, men fant at de andre beskyldningene falt innenfor ytringsfriheten etter Menneskerettskonvensjonen artikkel 10. Dommen var avsagt under dissens, idet fem av de 17 dommere ville opprettholde Høyesteretts avgjørelse i sin helhet.

Hvordan Fleischer kan hevde at Høyesteretts avgjørelse var «basert» på mine egne teorier, er vanskelig å forstå. Avgjørelsen var i samsvar med rettens tidligere praksis, som retten viser til. Den stemte også med de oppfatninger som var kommet til uttrykk i litteraturen om ærekrenkelse. Det var underlig å lese at jeg ved å anlegge injuriesaken, etter først å ha advart dem som hadde saksøkt meg, hadde «klart å krenke både norsk og internasjonal rett på én gang - og satt andres ytringsfrihet til side». Like overraskende var det å høre at jeg hadde fått dommere i Høyesterett med meg «på denne virksomheten».

Høyesterett er åpenbart uten evne til å tenke selv - i alle fall slik som Fleischer ønsker at retten skal tenke.

Etter at Fleischer ved en lang rekke anledninger hadde angrepet Andenæs og meg for det vi hadde skrevet om norsk injurielovgivning, gjennomgikk dr.jur. Henry John Mæland debatten i en artikkel i Lov og Rett 1986. Han støttet vårt syn og tok avstand fra Fleischers.

Det er grunn til å nevne at denne debatten ikke gjaldt norsk injurieretts forhold til Menneskerettskonvensjonen, men utelukkende hvordan norsk rett og rettspraksis skulle forstås.

Når domstolen i Strasbourg godtok beskyldningene om skadehensikt i forhold til politiet og dårlige motiver m.m., som en form for «value judgement» - en verdidom som ikke ga grunnlag for bevisførsel om sannheten - stemmer dette dårlig med norsk språkbruk og festnet norsk rettspraksis. Høyesterett uttaler uttrykkelig i sin avgjørelse at beskyldningene gjaldt faktiske forhold som kunne være gjenstand for føring av sannhetsbevis. Retten skrev at å godta at slike beskyldninger ligger innenfor ytringsfriheten, heller vil hindre enn å fremme en fri debatt.

Fleischer skriver til slutt i sin kronikk:

«En annen alvorlig feil disse strafferettsteoretikere har begått er at de har forsøkt å fjerne den frihet til vurdering og karakteristikk som var gjeldende i norsk rett tidligere.»

Galt, galt, galt, Fleischer!

Siden neppe mange utenfor særlig sakkyndige i norsk injurierett forstår hva Fleischer sikter til med det siterte, skal det nevnes at en isolert sett injurierende karakteristikk ikke rammes av loven når det samtidig gis sanne premisser for den. Det hevdes for eksempel at en bestemt mann er «alkoholiker» fordi han tar en pils hver dag til middag. Dette rammes ikke fordi det er et åpenbart sprik mellom karakteristikken og premissene. Dette prinsippet er fastslått av Høyesterett, og det holder vi oss selvsagt til, se «Spesiell strafferett» s. 164- 165.