Det var i Hemsedal den angivelige gjengvoldekten fant sted.

Foto: Kirsten Margrethe Buzzi
Det var i Hemsedal den angivelige gjengvoldekten fant sted. Foto: Kirsten Margrethe BuzziVis mer

Voldtekt eller bare sex?

Er lagmannsrettens frifinnelse et eksempel på et rettsvesen som ikke evner å sikre rettssikkerheten til voldtektsofre?

Kommentar

«Hallo? Er det mulig?!?» Reaksjonen til en av mine facebookvenner var representativ for svært mange da nyheten kom, om at tre menn ble frikjent i Borgarting lagmannsrett for anklagen om å ha gjengvoldtatt en beruset kvinne på 18 år, i Hemsedal mars 2014 .

Det er ikke vanskelig å forstå. De ubestridte fakta i saken er at de tre mennene i slutten av tjueåra og starten av trettiåra ga den attenårige kvinnen MDMA (virkestoffet i ecstasy), hasj og alkohol på et nachspiel. De tre mennene tok deretter kvinnen med til campingvognen sin, hvor de byttet på å ha sex med henne i omtrent en time.

Når hun kommer seg ut derifra og blir hentet av moren, forteller moren: «at da hun så datteren på bensinstasjonen, sto datteren på en merkelig måte, med bena ut, som om hun hadde vondt. [Hun] så at datteren hadde grått og hun så svært medtatt og redd ut.»

I dag lider kvinnen av angst, posttraumatisk stresslidelse og søvnproblemer, som følge av hendelsen hun mener var en klar gjengvoldtekt. Hun var ute av stand til å verken samtykke eller si nei grunnet rusmidlene de hadde gitt henne.

I Tingretten ble de tre mennene dømt til 6 og 1/2 år i fengsel for gjengvoldtekt. Da dommen ble anket til lagmannsretten ble mennene først frikjent av juryen, men det kunne ikke fagdommerne akseptere. Det ble derfor satt i gang en ny rettssak med meddommere framfor jury. Det er avgjørelsen i denne tredje rettssaken vi nå diskuterer.

Selv om et flertall av dommerne (alle de tre fagdommerne og én meddommer) fant «det bevist utover enhver rimelig tvil at [kvinnen] var så ruset på alkohol og narkotika at hun ikke var i stand til å motsette seg de seksuelle handlingene» ble likevel de tre mennene frikjent. De måtte imidlertid betale oppreisning til kvinnen som følge av hendelsene.

«Hallo? Er det mulig?!?» Hva er det som skjer?

For å ta det formelle først. Årsaken til at de tre mennene ble frikjent selv om et flertall mente at de burde straffes, skyldes at straffeprosessloven krever et kvalifisert flertall på fem mot to i «avgjørelse av skyldspørsmålet til ugunst for siktede». Det skal fungere som et ekstra vern mot at noen blir dømt urettmessig. Årsaken til at de tre mennene likevel ble dømt til å betale oppreisning er at slike avgjørelser bare krever simpelt flertall. (Se mer om den strafferettslige bevisbyrden her.)

Det som er vanskeligere å forstå, i alle fall hvis man leser avisene, er hvordan de tre mennene kunne unngå å bli dømt for det de gjorde. Viser denne dommen et alvorlig problem med rettssystemet, med dommernes skjønn eller var det tvert imot en rimelig avgjørelse med tanke på de strenge beviskravene som stilles og bør stilles i slike straffesaker?

Det som skulle bevises var hvor vidt de tre mennene hadde voldtatt kvinnen eller ikke. I straffeloven er det voldtekt hvis en:

  1. skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd,
  2. har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, eller
  3. ved vold eller truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv.

I denne saken har det ikke vært snakk om bruk av vold eller trusler. Det springende punkt har dermed vært om kvinnen var «bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen».

Dette mener flertallet av dommerne at er bevist utover enhver rimelig tvil, som er det beviskravet som stilles i straffesaker. En sakkyndig rapport viste at hun hadde fått i seg en betraktelig større dose MDMA enn det som er vanlig. Overlegen fastslår at det må være minimum snakk om 250 mg, tilsvarende en dobbel vanlig dose. Skal vi ta kvinnens beskrivelse av rusvirkningen på alvor, kan det, som juristen og Dagbladet-skribenten Bård Standal skriver på Facebook, virke som om dosen er det dobbelte av hva legen har fastslått:

Basert på brukerrapporter fra Erowid og Bluelight konkluderer han med at «de må ha gitt jenta nærmere et halvt gram». Det finner støtte i kvinnens eget vitnemål, hvor hun forteller at etter at hun hadde svelget kapselen, så kom en annen nachspieldeltaker og spurte om hun hadde tatt «0,5», noe som riktignok ble avkreftet av den som ga henne dosen. Standal setter det i perspektiv: «Forskjellen på en ordinær dose på 100 mg som rekreasjonelle brukere tar hver helg på byen i Oslo og dette her er som forskjellen på en halvflaske Barbaresco og en trelitersdunk med hjemmebrent.» Nok til å gjøre deg bevisstløs altså.

For at noen skal bli regnet som bevisstløs krever det ikke at alle kroppsfunksjoner er satt ut av spill, men at den psykiske evnen til motstand er borte. Basert på vitneutsagn, kvinnens beskrivelse av egen black out, hennes reaksjon på hendelsen når hun kom til seg selv igjen fra rusen og de alvorlige ettervirkningene, konkluderer flertallet med at hun ble voldtatt. Hun var ikke i stand til å motsette seg overgrepene.

Overraskende nok vurderer ikke en gang mindretallet av dommerne om dette er tilfelle. Det skyldes at de ikke finner det «bevist utover enhver rimelig tvil at de tiltalte forsto at [kvinnen] var i en slik tilstand at hun ikke kunne motsette seg de seksuelle handlingene» (min kursivering). Det gjør det i deres øyne overflødig å vurdere hvor vidt kvinnen faktisk var bevisstløs, siden det ikke er tilstrekkelig at kvinnen ikke kan samtykke, hvis de tiltalte ikke kunne vite at hun var bevisstløs.

Dette har både en subjektiv og en objektiv komponent, etter at grov uaktsom voldtekt ble tatt inn i loven i 2000. Det holder ikke lenger å sannsynliggjøre at du ikke visste at den du har sex med var bevisstløs, du må også sannsynliggjøre at du ikke opptrådte grovt uaktsomt når du ikke fikk det med deg.

Mindretallet legger vekt på at «fornærmede [åpenbart har] opptrådt aktivt i forbindelse med de seksuelle handlingene». De legger også vekt på at hun brukte snapchat, en meldingstjeneste, til å sende og motta et bilde i tidsrommet hvor de seksuelle handlingene fant sted. De må også ha latt seg overbevise av mennenes vitnemål. Mer uforståelig er det at de også legger vekt på at hun sa hun ville kontakte politiet selv da moren foreslo at hun skulle gjøre det.

Alt dette mener de svekker sannsynligheten for at de tiltalte visste at hun ikke var bevisst, hvis hun i det hele tatt var det. Bakgrunnen for deres vurderinger er uheldigvis så tynt beskrevet i dommen at det er vanskelig å avgjøre hvordan de har tenkt og hvordan de har vektet bevisene. (Se de fem siste avsnittene før straffeutmåling.) Men ut fra det som fra det som kommer fram i dommen, er det grunn til å betvile mindretallets vurdering.

De tre mennene visste at hun hadde fått i seg et rusmiddel hun aldri hadde prøvd før, og det er svært sannsynlig at de må ha sett hvordan rusen påvirket henne. Her er det spesielt ett vitnesbyrd som er vesentlig. Taxisjåføren som kjørte dem fra nachspielet til campingvogna, hvor den påståtte voldtekten foregikk, forteller i politiavhør at «jenta hadde absolutt ingen kontakt med livet». Han beskriver henne som hjelpesløs. «Hun klarte ikke gå selv, øynene hennes var åpne, men hun så bare rett opp. [Sjåføren] mener å ha hørt stemmen hennes, men at det bare var babling», står det i dommen. Etter taxituren bar en av mennene henne som en «potetsekk» over ryggen fordi hun ikke kunne gå.

Ut fra mindretallets avfeiing av dette som utilstrekkelig «for at tiltalte skulle forstå hvilken tilstand hun fra i», virker det som om de tar vel lett på kravet loven stiller til både subjektivt og objektivt ansvar. Det kan også virke som om de ikke evner å se helheten i hendelsesforløpet og bare vurderer om hvert enkelt bevis gir konklusjoner det ikke går an å bestride. Med tanke på at disse mennene er erfarne med ulike rusmidler, skulle en forvente at de evnet å se en overdose skje. At den ene av dem måtte bære kvinnen fra taxien til campingvogna burde vært nok til å få varsellampene til å blinke.

Det som likevel taler til mindretallet og de tiltaltes fordel, er at kvinnen kan ha kviknet til igjen. Det er ingen tvil om at kvinnen fortsatt var ruset, men ifølge den tiltalte som ga henne dosen trodde han at den maksimalt var på 125 mg, altså en vanlig dose. Hvis de trodde det var tilfelle, er det mulig at de mistolket hennes mentale tilstedeværelse når hun kviknet til igjen. Hvor vidt det er tilfelle er vanskelig å avgjøre i ettertid, men mennenes relativt samstemte vitnesbyrd om en aktiv sexpartner, bildebevisene som viser aktivitet og snapchat-kommunikasjonen er alle forhold som gjør det mulig å reise tvil ved om de visste at hun var ute av stand til å samtykke til sex.

Det er likevel flere ting som er merkelig med mindretallets vurderinger, utover den manglende helhetlige vurderingen av bevisene. Mindretallet foretar ikke en nøyere vurdering av forsettet til den tiltalte som ga kvinnen en dose MDMA. Det er rart, spesielt i lys av at en annen kvinne i løpet av rettssaken fortalte «at hun på et nachspiel [ett år før denne hendelsen], hvor [to av mennene] var til stede, opplevde at [den samme mannen som ga kvinnen i vårt tilfelle en dose MDMA] helte et pulver i drinken hennes.» Løy den tiltalte når han sa han trodde dosen var på 125 mg, eller var det bevisst en overdose for å gjøre henne bevisstløs?

Det som er enda mer forunderlig, er at det ikke virker som om dommerne har vurdert om de tiltalte viste grov uaktsomhet, annet enn som del av spørsmålet om oppreisning. Denne bestemmelsen ble innført i loven nettopp for slike tilfeller som dette (se pdf). Summen av forhold, at de ga henne store mengder rusmidler på toppen av alkoholen hun allerede hadde i kroppen, at hun i det minste en lengre periode var bevisstløs og at de var tre menn som var minst ti år eldre enn henne, burde gitt grunn til mye større varsomhet, selv om hun skulle virket våken i campingvogna. Av mindretallets kategoriske avvisning av de tiltaltes skyld, kan det imidlertid virke som om det ikke ville hjulpet stort om de hadde vurdert dette mer eksplisitt.

Etter at dommen ble gjort kjent gjennom media har flere kritisert rettsvesenet, og mer spesifikt meddommer-ordningen og jury-ordningen. Det er forståelig. Lekfolk viser seg å frifinne mange som anmeldes for voldtekt, ofte fordi de ikke vurderer bevisene helhetlig nok. Denne saken kan se ut til å følge det mønsteret.

Det er også grunn til å frykte at gjerningsmennenes sosiale status og offerets atferd får utøve uønsket innflytelse på avgjørelsen. Pene etnisk norske gutter i sin beste alder, slipper trolig billigere unna enn tre norsk-somaliere, selv om bevisene er de samme. I det sistnevnte tilfelle, vil ofte en fordom om at dette kunne da umulig denne kvinnen funnet på om hun var ved sine fulle fem, ligge i bakhodet til flere av dommerne. Hvis derimot en ung kvinne drar på nachspiel sammen med tre etnisk norske gutter hun ikke kjenner, og hun takker ja til ulovlige rusmidler, som i dette tilfellet, er det en annen fordom som lett får dominere: «Hun hadde nok egentlig lyst til det» eller «hun er delvis skyld i det».

Det er også grunn til å tro at de strenge straffene i voldtektssaker får betydning for dommernes vurdering av skyldspørsmålet. I Tingretten ble mennene dømt til seks og et halvt år fengsel. Det er fryktelig lenge. Hvis dommerne eller juryen opplever de tiltalte som ordentlige folk kan seks og et halvt år virke som en urimelig hard straff. Den vurderingen kan gjøre at dommerne bevisst eller ubevisst hever kravene for domfellelse.

Det er imidlertid ikke sikkert at det å reformere meddommer-ordningen er svaret. I denne konkrete saken har nok fagdommerne rett og lekdommerne tok med stor sannsynlighet en gal vurdering. Men det er en del av systemet. Noen ganger gjør dommere feil. Vi har med viten og vilje satt terskelen for å straffe noen høyt. Det skyldes at vi mener at det er bedre å la noen flere skyldige fri enn å straffe noen uskyldige. Det er et godt prinsipp.

Det er heller ikke slik at meddommere er systematisk dårligere til å fatte vurderinger. Fagdommere kan også lide av de samme biasene, og kan lett dømme på bakgrunn av at «de har sett det før» uten å ta bevisene tilstrekkelig på alvor. Lekdommere kan kreve mer av bevisførselen, noe som forklarer hvorfor så mange voldektssaker som ender med frifinnelse. Harde bevis er notorisk vanskelig å få tak på i slike saker.

Det viktigste er at flere anmelder voldtekter og at politiet tar voldtektssaker på større alvor enn de gjør i dag. Det kan også hende at en bør ta en ny titt på de strenge straffene i voldtektssaker. Så lenge straffene virker urimelig strenge, vil dommere ha problemer med å finne noen skyldig. Det er etter mitt skjønn viktigere at flere domfelles for hendelser de faktisk har gjort enn at de må sitte flere år i fengsel.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook