TERNINGKAST FIRE: «De forviste» er en svært kompetent film som det er lett å glemme, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST FIRE: «De forviste» er en svært kompetent film som det er lett å glemme, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Anmeldelse: «De forviste»

Voldtekt, fascisme og andre patriarkalske dilemmaer

Godt håndverk og gode ideer forhindrer ikke det spanske krigsdramaet «De forviste» i å framstå som en bagatell. 

FILM: «De forviste» utspiller seg under den spanske borgerkrigen, og handler om de to soldatene Silverio og Teo som er utstasjonert i et knøttlite fort – knapt nok mer enn et skur – et sted i de frosne fjellene nord for Madrid. Selv om de begge kjemper under general Franco har de svært ulik motivasjon for å bære de Hitler-støttede nasjonalistenes uniform: Der presten Teo er en prinsippfast kristenkonservativ som ser bekjempelsen av de venstreorienterte republikanerne som en plikt, var bonden Silverio i utgangspunktet apolitisk, og sluttet seg kun ytterst motvillig til nasjonalistene fordi han ikke hadde noe annet valg.

De forviste

4 1 6

Drama, krigsfilm

Regi:

Arturo Ruiz Serrano

Skuespillere:

Joan Carles Suau, Eric Francés, Monika Kowalska m.fl.

Premieredato:

18. november 2016

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

El destierro

«Krigsdrama på vidda.»
Se alle anmeldelser

Sexslave
Dagene i den lille steinhytta er lange og begivenhetsløse, og lenge har de to mennene ikke stort annet å bekymre seg for enn å holde varmen. En dag han er ute på jakt etter mat oppdager imidlertid Silverio en bevisstløs soldat, og vel hjemme i fortet blir det klart at den nye husgjesten ikke bare tilhører de internasjonale brigadene som kjemper på republikanernes side, men dessuten også er kvinne.

Tilstedeværelsen av den universitetsutdannede polakken Zoska endrer umiddelbart dynamikken mellom de to mennene, og mens Silverio ser det som en selvfølge at de skal bruke krigsfangen som sexslave, har Teo langt større motforestillinger mot voldtekt enn mot bombing av sivile. For å forhindre dårlig stemning foreslår derfor den løsningsorienterte Zoska at hun skal fungere som hushjelp og elskerinne for de to mennene til været blir bra nok til at hun kan komme seg ned fra fjellet. Til gjengjeld skal Silverio og Teo holde henne skjult for sine medsoldater og hjelpe henne med å slutte seg til sine kamerater når den tid kommer.

Kammerspill
Det er mye symbolikk i «De forviste». Faktisk så mye at filmen egentlig bare fungerer dersom man ser de tre hovedrollene som metaforer for ulike krefter i det spanske samfunnet: Teo representerer den autoritære katolske tradisjonen hvor fascistiske impulser ble videreført via sentrale samfunnsinstitusjoner, Silverio er et bilde på den vanlige spanjolen som ikke innså hvilken fare nasjonalistene representerte, og Zoska er inkarnasjonen av de internasjonale kreftene som mislykkes i å redde Spania fra 40 år med diktatur.

I så måte er det en påfallende forutsigbar tragedie regissør Arturo Ruiz Serrano har laget, og det faktum at det er vanskelig å virkelig leve seg inn i et kammerspill mellom tre demografiske grupper. «De forviste» er i det hele tatt ytterst kompetent – bildene er tiltalende, skuespillerne dyktige, metaforene tydelige og ambisjonene sympatiske – samtidig som den er selve kroneksempelet på en type filmfortelling som er i ferd med å fortrenges av tv-dramatikk i langt og kort format.

Anakronisme
På tross av gode ideer og solid håndverk er det ytterst lite ved «De forviste» som fester seg. For med unntak av et par minneverdige bilder, framstår den som en film som har fått sin form ut fra en tanke om at europeiske arthousedramaer ser ut og oppfører seg på en viss måte – og ikke fordi historien eller regissørens visjon krever det. Den er en film laget med utgangspunkt i en ærbødighet overfor normer og formater som langt på vei har utspilt sin rolle, og som dermed i økende grad framstår som en anakromisme i dagens medievirkelighet.

«De forviste»s hovedproblem er ikke at det ikke lenger går an å lage halvannen time lange krigsdramaer – det gjør det naturligvis – men at det tradisjonelle spillefilmformatet, med sin velkjente treaktsstruktur og forutsigbare rytmer, ender opp som filmens største svakhet. For når publikum etter hvert har begynt å innse mulighetene som ligger i tv-dramatikkens ulike formater – mange av dem fortsatt uutforskede – er det ikke lenger like lett å akseptere den halvannen til to timer lange spillefilmen som en dyd av nødvendighet.

Dette ikke noe som er unikt for «De forviste», snarere er det en følelse man stadig oftere støter på i møte med moderne kinodramaer. Ei heller er denne trusselen om formmessig irrelevans noe som er dømt til å ta knekken på spillefilmen slik vi kjenner den. Like fullt er det åpenbart at kinofilmer i dag må jobbe hardere enn før for å oppleves som relevante, og på akkurat dét punktet faller «De forviste» fullstendig igjennom.