HVEM EIER PROBLEMET:  Justisminister Knut Storberget har uttalt at gutter og menn eier voldtektsproblemet. Her i møte med pressen hos Kripos på Bryn tidligere denne uka. Foto: Benjamin A. Ward / Dagbladet
HVEM EIER PROBLEMET: Justisminister Knut Storberget har uttalt at gutter og menn eier voldtektsproblemet. Her i møte med pressen hos Kripos på Bryn tidligere denne uka. Foto: Benjamin A. Ward / DagbladetVis mer

Voldtekt og fakta

«Voldtektsbølgen» i media skaper unødig frykt, tar fokus bort fra årsaker og fastholder gamle myter om voldtekt og kjønn.

4 per 100 000. Hvis sjansen for å bli overfalt og voldtatt var så stor, ville du vært redd for å gå hjem alene om natten? Nei. Men kvinner leser tabloidaviser, og ikke politirapporter:

«Risikoen for å oppleve voldtekt er knyttet til spesielle sosiale kontekster og hendelsesforløp og forsterkes i relasjon til fester med høyt alkoholinntak/ruspåvirkning, til spesielle primærrelasjoner og til spesielle sårbare livsstiler. Risikoen for å oppleve voldtekter utenom dette, som overrasker en plutselig og meningsløst, er 4 per 100 000.»

Dette står i «Voldtekt i den globale byen», en omfattende, forskningsbasert analyse utgitt av Oslo politidistrikt i mai i år. Forfatterne Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal minner om at Oslo ble kalt en «voldtektshovedstad» også i 2010, mens antall anmeldelser per innbygger tilsa det motsatte: «Oslo er den skandinaviske hovedstaden med lavest risiko for å oppleve voldtekt.»

GÅR VI TILBAKE i mediearkivet, finner vi «voldtektsbølge i Oslo» i 2006/07 og i 2001. Vi snakker om en kriminaljournalistisk gjenganger, full av sterke advarsler, anklager og skrekkscenarioer. Kriminalstatistikken gir mindre grunn til uro. Antall anmeldelser har økt langsomt, fra 123 i 2000 til 162 i 2010. Men, sier politiforskerne:

«Det er imidlertid ingen grunn til å tro at den svake økningen i antallet anmeldelser gjennom tiårsperioden avspeiler en tilsvarende økning i antallet overgrep i samfunnet.» Mørketallene er store, men et mer imøtekommende politi og en mer åpen seksualkultur har trolig senket terskelen for å anmelde. Rapporten noterte fall i voldtektstallene fra 2009 til 2010, og konkluderte: «Det synes ikke være noen grunn til alarmberedskap.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN NÅ ER det alarm. Igjen. Nye grove enkeltsaker og ny fæl statistikk: en dobling av anmeldte overfallsvoldtekter fra ifjor - 51 mot 24. Men Marianne Sætre, stipendiat ved Politihøgskolen og tidligere ansvarlig for Oslo-politiets voldtektsrapporter, advarte i gårsdagens Klassekampen mot «fryktbilder basert på feiltolking og selektiv bruk av statistikk». Årets foreløpige grovsorterte tall bygger på andre definisjoner og sammenhenger enn fjorårets. Man kan ikke sammenligne epler og bananer.

Sammenligningen med Stockholm og København er også problematisk, fordi norske tall inkluderer voldtektsforsøk (som utgjorde en av tre anmeldte overfallsvoldtekter fjor). Sætre opplever at journalister som vil ha ekspertkommentar til voldtektsbølgen, er lite interessert i slike forbehold: «Når jeg svarer at dette trolig er den forventede veksten i anmeldelser, som alltid følger av stor medieeksponering av et lovbrudd, legger de på. Kommentaren er uinteressant. De ringer andre i stedet.»

Du trenger ikke mer enn sunn fornuft for å spørre om Oslos gater og parker virkelig kan ha blitt dramatisk mye farligere for kvinner i løpet av et snaut år. Men det mentale og emosjonelle landskapet er endret. Vi har vært rammet av terror. Vi har støttet hverandre og omfavnet byen vår, men føler oss likevel mer redde og sårbare. Mange opplever den påståtte voldtektsbølgen som en ny form for terrortrussel, noe som kan ramme hvem som helst, hvor som helst, når som helst. «Kvinnens verste mareritt» er blitt forsterket av en nervøs post-22/7-tidsånd som krever raske og drastiske tiltak, straks noe ligner fare. Ordføreren er villig til å ofre prinsipper for å «beskytte jentene våre». Sindige kommentatorer kaller overfallene for en «krigssone» og voldtekt for «den norske velferdsstatens største problem».

MULIGE SERIEOVERGRIPERE må stoppes med alle politiressurser, men slike eksistenser kan neppe forebygges med gatelykter, kjønnskurs eller straffeskjerpelser. Og hva med proporsjonene? «Sammenlignet med lovbrudd som krenker og truer menneskers kroppslige integritet og liv, utgjør voldtekt ikke den mest omfattende trusselen.» Det kan kvinnelige politiforskere tillate seg å si, i nevnte rapport. Menn med myndighet, derimot, må kappes om å kalle voldtekt en «nesten-død», en «livslang krenkelse» eller noe annet som fastholder kvinner i en forferdelig offerrolle og gjør alle menn til potensielle overgripere. Justisministeren har uttalt at gutter og menn eier voldtektsproblemet.

Dette er den eneste form for legitim gruppetenkning i voldtektsdebatten, alt annet er utillatelig kollektiv skyld. Rapporten er imidlertid klar på at registrerte overgripere skiller seg fra alminnelige menn. De er ofte kriminelle, psykisk syke, selv viktimiserte. Men når det gjelder etnisitet, er den ellers så drøftende, fordomsfrie rapporten underlig lesning. Ordene sier en ting, om og om igjen: Voldtekt har ikke noe med innvandrere å gjøre. Tallene sier noe annet:

ALLE SOM STO bak overfallsvoldtekter - i 2010 - var ikke-vestlige. Men for få, for unge, for psykisk syke til at rapporten ville trekke konklusjoner. Men siste femårsperiode viser at 83 av 86 gjerningsmenn var ikke-norske. Rapporten hevder også at andre voldtektstyper (fest, relasjoner, sårbarhet) domineres av norske overgripere. Men Oslos befolkning består av 70 prosent nordmenn. I forhold til denne andelen er norske gjerningsmenn kraftig underrepresenterte, og utlendinger kraftig overrepresenterte i alle voldtektskategorier. Personer med bakgrunn fra Afrika, Asia og Midtøsten utgjør 12 prosent av byens befolkning, men 49 prosent av voldtektsmennene.

Dette «ubehagelige faktum» ble påpekt av Jan Arild Snoen i Minerva, som også merket seg hvordan rapporten ble omtalt i de store avisene. «Dette er den typiske Oslo-voldtekten,» skrev VG uten å nevne overgripernes typiske opphav. Det gjorde heller ikke Dagbladet. «Utlendinger voldtar norske,» skrev Aftenposten på nett, før «glippen» ble strøket, sammen med alle spor av etnisitet. I høstens voldtektsdebatt er kommentatorene mindre påholdne med fakta, men fortsatt tror mange at de mindre dramatiske voldtektene, knyttet til samliv eller fest, hovedsakelig begås av nordmenn.

TROSS SITT UTTALTE fokus på «den globale byen» og endringer av «seksualkultur», ville ikke politirapporten si noe om muligheten for kvinnefiendtlig seksualkultur blant innvandrere, men desto mer om utagerende norsk partykultur. Høyt alkoholkonsum og seksuell eksperimentering øker overgrepsrisikoen og setter selve voldtektsbegrepet i bevegelse. Overfallsfokuset fastholder en gammel myte om onde, dyriske menn og kyske, uskyldsrene kvinner. Men historien bak stadig flere anmeldelser handler om en svært aktiv jente som havner i en situasjon som hun etterpå føler seg veldig krenket av, mens gutten opplevde at hun var med på «leken». I mange tilfeller var begge så fulle at de verken kunne ta vare på seg selv eller huske så godt hva som skjedde.

Men slikt kan man ikke si uten å få kjeft. Du skal ikke skylde på ofrene og innskrenke jenters frihet! «Jeg er opprørt, skremt og fryktelig skuffa over denne rapporten,» raste SVs Inga Marte Thorkildsen. Retten til å være uansvarlig dritings i dårlig selskap skal selvsagt også omfatte kvinner.

OG VI MENN? Vi ønsker heller ikke å problematisere vårt forhold til alkohol og de grenseoverskridelser den fremmer. Vi går heller i fakkeltog mot nesten-mord, skriver kronikker om at voldtekt er galt, eller poserer i Aftenposten som überkult rockeband under navnet «Bra menn for bra damer».