Voldtekt som masseødeleggelsesvåpen

I dag blir 40 kvinner voldtatt i Kongos Demokratiske Republikk, viser rapporter fra International Crisis Group. Det samme skjer hver dag. Mer enn 200,000 kvinner i landet er blitt voldtatt,. En tredjedel av ofrene er barn. Jenter på fem år og kvinner over åtti er rapportert som ofre. Nesten en tredjedel av ofrene blir i tillegg smittet med HIV. Ekstremt brutal seksuell vold skader også mange kvinner for livet; deres kjønnsorganer og innvoller spjæres opp og ødelegges for bestandig. Omfanget av psykiske skader og senvirkninger er enormt, og det fins ingen støttesystemer for ofrene.

Ifølge Stephen Lewis, tidligere kanadisk FN-ambassadør, utsettes Kongos kvinner i dag for «Hitlersk brutalitet». Dette er et voldsbilde som ikke kjenner sitt like. Verden har sjelden sett et så brennende og sykt scenario som i Kongo i dag.

Det er forståelig å ville fortrenge slike grusomme fakta. Men i dag oppfordrer vi til det motsatte.

Kongo flommer over av gull, diamanter, kobber og tantalum, og mange kjemper for å få kontroll over mineralrikdommen i området. Konflikten har vart så lenge at stabile systemer for utbytting har vokst opp, og mange ønsker å fortsette krigen som et skalkeskjul for plyndring. I denne krigen er ikke vold et middel for å oppnå politiske mål; snarere er krigen blitt et mål i seg selv for mange væpnede grupper.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Siste oppblussing av konflikten dreier seg om General Nkunda, en tidligere Kongolesisk offiser som i 2003 sluttet å adlyde ordre. Nkunda hevder at hans mål er å beskytte Tutsi-folket fra Hutu-ekstremister som har levd i skjul siden folkemordet i Rwanda. Nå har president Kabila sendt regjeringshæren for å bekjempe Nkunda. Men soldatene på begge sider er mer opptatt av plyndring og vold enn av å sloss mot andre væpnede grupper. Sivile mål gir mer gevinst, og skyter ikke tilbake.

Sivile kvinner, menn og barn er fanget i denne voldssyklonen. En halv million mennesker er tvunget på flukt. Jenter og kvinner holdes som sex-slaver. Smågutter bortføres og brukes som soldater. De sivile har ingen beskyttelse.

Voldtektene er ikke et utslag av ukontrollert mannlig kåtskap, men del av en bevisst stridstaktikk: Voldtekt brukes for å demoralisere lokalsamfunnet og ødelegge den sosiale orden. Voldtekt brukes for å terrorisere og tvinge mennesker på flukt, for å ta deres jord, eiendeler og sikre tilgang til mineralressurser.

FN-styrken i Kongo er verdens største, med 18.000 mann. Men hvordan skal 18,000 menn bevare en fred som ikke eksisterer i et land på størrelse med sentral-Europa? Hvorfor viser det internasjonale samfunn så lite vilje til å stoppe dette? Ville vi lukket øynene hvis 200.000 kvinner i Europa var voldtatt? Dette representerer omtrent alle kvinner i Oslo. Lukk øynene og forestill deg omfanget.

Det er vanskelig å unngå en stygg følelse av at rasisme, kvinnediskriminering og nasjonal selvopptatthet samlet gir en følelse av avstand til konflikten. Men vi har et menneskelig ansvar for å handle.

Norge er et lite land, og vi må prioritere. Men hvorfor prioriterer vi NATO i Afghanistan over FNs fredsbevarende styrker i Kongo? Hvorfor prioriterer vi fredsforhandlinger i Palestina over Kongo?

Norge kan selvfølgelig ikke gjøre alt. Men vi krever at regjeringen gjør alt som står i dens makt. Kongo er et viktig samarbeidsland for norsk bistand og mottok over 124 millioner kroner i 2006. Norge støttet også myndighetene direkte med 3.3 millioner. Dette er de samme myndighetene som bærer en stor del av ansvaret for volden; ifølge UNICEF er Kongos hær og politistyrker ansvarlige for 69 % av registrerte overgrep i regionen.

Norge har både påvirkningskraft ovenfor myndighetene i Kongo og en plikt til å holde dem til ansvar. Regjeringen må be Kongolesiske myndigheter om å slå hardt ned på seksuelle overgrep begått av regjeringssoldater og politistyrker. Kongolesiske myndigheter må også stasjonere styrker i regionen som beskytter sivile, heller enn å angripe dem.

Men det aller første som må gjøres er å rette norsk oppmerksomhet mot denne pågående tragedien. Dette er den eneste måten å få saken på den politiske dagsordenen. Derfor ber vi om en offisiell sørgedag for voldtektsofre i Kongo. Vi inviterer spesielt Statsminister Stoltenberg til å utrykke sine tanker om dette. Det vil være en viktig begynnelse.