Voldtekt som våpen

I dag, 19. juni, skal FNs sikkerhetsråd diskutere hvordan seksuelle overgrep i krig i utgjør en sikkerhetstrussel i dagens væpnete konflikter. Det er verdt å merke seg at debatten ledes av USAs utenriksminister Condoleezza Rice og at USA generelt sett ikke har vært kjent som pådriver av tematiske diskusjoner i Sikkerhetsrådet. Hensikten med diskusjonen er å berede grunnen for en ny resolusjon som klart og tydelig sier at seksuelle overgrep i krig er et sikkerhetsproblem. Blir denne resolusjonen vedtatt vil den markere en viktig endring i forståelsen av seksuelle overgrep i krig og signalisere begynnelsen på en ny og viktig fase i bekjempelsen av denne formen for vold.

Men, hvorfor er det viktig for mektige aktører som USA å drive fram en Sikkerhetsrådsresolusjon som tar høyde for at seksualisert vold i krig er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet?

Kort skissert kan man si at det er tre årsaker til at denne tematikken nå gjøres til gjenstand for en omfattende Sikkerhetsrådsdiskusjon. For det første har man siden 2000 sett en enorm økning i dokumentasjon av og hjelpetiltak rettet mot ofre for seksuelle overgrep i krig. Denne oppfølgingen kan spores tilbake til krigene i Bosnia i 1992-1995 og folkemordet i Rwanda i 1994. I dag følges for eksempel situasjonen i Darfur-regionen i Sudan, i den Demokratiske Republikken Kongo og Tsjetsjenia med argusøyne av forskjellige menneskerettighetsorganisasjoner og FN-organer for både å kartlegge og bistå ofre for denne formen for vold på best mulig måte. For det andre vedtok FNs sikkerhetsråd i 2000 en resolusjon (Resolusjon 1325) om kvinner fred og sikkerhet hvor seksuelle overgrep var nevnt spesielt i resolusjonsteksten. Gjennom denne resolusjonen forplikter FN-systemet samt FNs medlemsland å legge press på stridende parter om å unngå seksuelle overgrep samt å straffeforfølge og ikke gi amnesti til overgripere. Det har vært mye fokus på hvordan man skulle jobbe med denne resolusjonen internt i FN systemet og det er nå på høy tid å se på implementering av resolusjonen i de områdene som FN har tilstedeværelse.

Debatten i dag vil bidra til det. Men, den kanskje viktigste grunnen til at man nå kan snakke om seksualisert vold som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet er at man siden midten av 1990-tallet har fått en gradvis omdefinering av selve sikkerhetsbegrepet. Mens sikkerhet tidligere var synonymt med staters sikkerhet, handler det i dag også om enkeltindividets sikkerhet og rett til beskyttelse mot overgrep. I dag er det altså ikke bare mellomstatlige konflikter som utgjør internasjonale sikkerhetstrusler, men også omfattende overgrep og menneskerettighetsbrudd mot sivilbefolkningen innenfor et land. Dette kan i neste omgang utløse internasjonale intervensjoner. NATOs bombing av Kosovo i 1999 er et av de første eksemplene på dette.

Seksualisert vold i krig er, og bør, betraktes som et sikkerhetsproblem ut fra tre hensyn. Først og fremst er det viktig at man anerkjenner at seksualisert vold brukes som et våpen i krig. Derigjennom anerkjennes det også at seksualisert vold i krig ikke bare er et sideprodukt av krigsvold, men at den brukes med overlegg for å ramme utvalgte grupperinger i konflikt. Utstrakt og systematisk bruk av seksualisert vold er med å destabilisere og skape klarere skillelinjer mellom grupper i væpnet konflikt. Det var blant annet denne anerkjennelsen som gjorde at man 2. september 1998 i FNs internasjonale straffedomstol for Rwanda fikk den første historiske dom som fastslo at voldtekt var en del av folkemord. Den tidligere borgermesteren av Taba, Jean-Paul Akayseau, ble dømt for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og brudd på Genèvekonvensjonene. I tillegg til utrydding av folkegrupper, mord, tortur og andre umenneskelige handlinger, var voldtekt et sentralt punkt i dommen.

Videre, og som en følge av forrige argument, vil forståelsen av seksualisert vold som et sikkerhetsproblem, føre til at seksualisert vold gjøres til et tema i sikkerhetspolitiske fora. Dette er viktig fordi sikkerhetspolitikk har vært menns domene par excellence. Sikkerhetspolitikk og analyse har vært preget av menns erfaringer, definisjonsmakt og behov. Selv om vi i dag ser konturen av en ny og mer kjønnsbalansert global maktelite hvor det er kvinner som leder an i både forsvars- og utenrikspolitikk (i land som Argentina, Israel, Norge, Spania, Tyskland og USA) er det likevel fortsatt menn som dominerer den globale sikkerhetsorden. Når seksualisert vold tradisjonelt sett har vært ansett utelukkende som et menneskerettighetsproblem som krever beskyttelsestiltak, retter man Alt fokus på ofrene og man unngår å se på overgriperne. Man spør seg dermed ikke hvilke sikkerhetspolitiske gevinster denne formen for vold har for overgriperen. Overgriperen vil overveiende sannsynlig være en mann. Uten å mene at alle menn er potensielle overgripere, er det heller ikke utenkelig at det kan være enkelte faktorer som kan fremme, eller i hvert fall ikke straffe, seksuelt voldelig atferd i ekstrem situasjoner, som f.eks. i krig. Det er derfor viktig at seksualisert vold blir diskutert på øverste hold innen forsvars- og sikkerhetskretser for å markere klar avstandtaken fra disse handlingene.

Sist, men ikke minst er det viktig at seksualisert vold gjøres til et ansvarsområde for militære og sivile aktører i felt. Dette innebærer at det vil ligge i militære kontingenters mandat at de skal kartlegge og rapportere om seksuelle overgrep, ikke bare de foretatt av internasjonalt personell (som er et stort og relatert problemområde) men også det som foregår mellom befolkningsgrupper. Dette innebærer at sikkerhetsvurderingene utvides; man skal rapportere om seksuelle overgrep på lik linje med f.eks. våpenlagre. Ved å gjøre dette vil antall aktører som har ansvar øke, man vil få langt bedre rapporteringsregimer på denne formen for overgrep, noe som mest sannsynlig vil gagne ofrene og føre til større sannsynlighet for straff for overgriperne.

Ved å gjøre seksualisert vold til et sikkerhetspolitisk tema anerkjenner man denne voldens politiske potensial, man gjør den til gjenstand for sikkerhetspolitiske vurderinger og man får flere aktører i felt som har ansvar for å kartlegge, bistå og straffeforfølge. Om amerikanerne klarer å ro en slik resolusjon i havn i Sikkerhetsrådet, vil det være en betydelig diplomatisk gevinst rett før flyttebilene ankommer det Hvite Hus. I alle fall vil de få en mer ønskverdig internasjonal oppmerksomhet enn det krigen i Irak har gitt dem.