Vollebæk og Kosovo

Etter formann Knut Vollebæks første rundreise i kjerneområdet for Organisasjonen for sikkerhet og samarbeids (OSSEs) virksomhet, kan vi konstatere at OSSE, og ikke minst Vollebæk og hans team, bisto i løsningen av problemet med de åtte serbiske soldatene som var tatt til fange av UCK-geriljaen i Kosovo.

Men på tross av denne lille seieren for OSSE, ser man tydelig konturene av en negativ utvikling: radikaliseringen av konflikten fortsetter (blant annet gjennom at UCK reorganiseres og forsterkes), mens en politisk avtale mellom partene fremdeles er langt unna. Hittil har den amerikanske megleren Chris Hill, USAs ambassadør i Makedonia, lagt fram fire utkast til avtaler, men ingen av dem har ført frem. Det er i dag vanskelig å se hvordan man skal kunne unngå nye, omfattende krigshandlinger til våren. Selv om det er vanskelig ikke å svartmale situasjonen, er det av vital betydning at man forsøker å anpasse OSSEs virksomhet i Kosovo for å få maksimalt tilbake for innsatsen.

At situasjonen er vanskelig for OSSEs sendelag til Kosovo (KVM), er ingen overraskelse. Den lille og ubevæpnede styrken er nesten uten midler til å legge press på partene, og mangler fremdeles klare oppgaver all den tid det ikke finnes noen politisk avtale mellom regimet i Beograd og albanerne. Den i øyeblikket eneste realistiske løsningen på krisen i Kosovo er en langt mer slagkraftig internasjonal intervensjon basert på et samarbeide mellom NATO og Russland. Imidlertid er denne muligheten fremdeles langt unna, men det er verdt å huske på at Kosovo-politikk også er Russland-politikk. Ikke minst kan dette bli tydelig hvis NATOs brannkorps i Makedonia skulle måtte foreta aksjoner i Kosovo.

Men dette betyr ikke at KVM ikke kan spille en meningsfylt rolle i Kosovo, selv om reduksjon av mannskap fra 2000 til 1500 er et dårlig signal til de av Kosovos innbyggere som håper at sendelaget skal bidra til at krig unngås og menneskerettighetssituasjonen forbedres. Det er også en fare for at sendelaget, fordi det er svakt, legger seg på en forsiktig linje overfor myndighetene av frykt for å sette mulighetene til dialog med Beograd på spill. Man kunne ane et snev av materialtretthet i det internasjonale samfunns lunkne protest over at Louise Arbour, anklageren ved krigsforbrytertribunalet i Haag, ikke slapp inn i Jugoslavia på tross av at Beograds samarbeide med tribunalet var et eget punkt i den sikkerhetsrådsresolusjonen OSSE skal verifisere oppfyllelsen av.

I tillegg må OSSE i størst mulig grad unngå å la seg trekke inn i et mediespill der partene forsøker å utnytte organisasjonen til å markedsføre seg selv, slik Slobodan Milosevic spilte rollen som nådig fredsfyrste som «ga forhandlerne mer tid» selv om «hans tålmodighet var på bristepunktet» når det gjaldt de omtalte åtte soldatene. Kampen om Kosovo er i stor grad en kamp om mediene: for albanerne er det viktig å beholde vestlig sympati, for regimet i Beograd gjelder det å kontrollere informasjonsflyten i det serbiske samfunnet for å bevare grepet om republikken.

For at KVM skal få oppfylt mandatet sitt på et nyttig vis, må det vise befolkningene i Kosovo at det er aktivt og at det er interessert i å løse deres problemer. Bakgrunnen for konflikten er et tiår med menneskerettighetsbrudd og undertrykkelse av den albanske befolkningen i Kosovo. Skal KVM ha en positiv funksjon, må sendelaget ta menneskerettighetsaspektet av sitt mandat seriøst. KVM må være i stand til å etterforske og rapportere om overgrep på en grundig og åpen måte - bare slik kan det vinne befolkningens tillit, bare slik kan det gripe inn til røttene av konflikten. KVM vil nødvendigvis bli kontroversielt hvis det tar en slik aktivistisk linje, det finnes knapt noe mer politisk brennbart enn menneskerettigheter og deres implikasjoner om at internasjonal lovgivning også gjelder på jugoslavisk territorium.

Skal KVM lykkes i å vinne befolkningens tillit, er det uhyre viktig å ha en gjennomtenkt informasjonsstrategi og midler til å få spredd informasjon på en effektiv måte. Å opprette en egen TV- og radiostasjon med dyktige serbiske og albanske journalister ville være et tiltak av potensielt stor betydning. Det er kontrollen over informasjonskanalene i det serbiske samfunnet som har satt regimet i Beograd i stand til å starte fire kriger, isolere landet sitt nærmest totalt, utplyndre og undertrykke sin egen befolkning - og likevel vinne valgene.

Det kunne høres litt overdådig ut da OSSEs tidligere formann, den polske utenriksministeren Bronislav Geremek, under et besøk i Oslo i fjor høst uttalte at sannheten var de ubevæpnede OSSE-folkenes «våpen». Men faktum er at «sannhet», eller informasjon, er et svært viktig våpen. Det er derfor uavhengige medier blir forfulgt over hele Jugoslavia, og derfor ville ganske sikkert myndighetene forsøke å stanse opprettelsen av et «OSSE-TV». Men hvis OSSE insisterte fullt ut på et slikt prosjekt, ville regimet i Beograd sitte overfor et dilemma. På den ene siden å kaste ut OSSE og dermed sannsynligvis miste støtte i Moskva, på den andre siden å tillate en uavhengig informasjonskilde å operere på jugoslavisk territorium.

Meldingene om at UCK er i ferd med å sette opp en egen radiostasjon, bekrefter hvor viktig informasjonskrigen er. Dessuten peker de mot en nær framtid der informasjon i overveiende grad kontrolleres av de mest ekstreme av aktørene.

Uten å ta initiativ med hensyn til menneskerettigheter og informasjon, vil KVM neppe kunne spille noen verdifull rolle i Kosovo. Skulle en initiativrik oppførsel vise seg å møte så stor motstand fra myndighetene at KVM ikke kunne operere fritt, er det vesentlig at ikke prestisjehensyn forhindrer at OSSE trekker seg fra oppdraget i Kosovo. Det ville være et langt større nederlag for OSSE å gå på akkord med sitt mandat og sine prinsipper, enn å trekke seg fra en umulig oppgave.

Forholdet mellom Knut Vollebæk og ambassadør William Walker, den amerikanske lederen av KVM, minner om forholdet mellom Flavio Cotti, sveitsisk formann for OSSE i 1996, og ambassadør Robert Frowick, den ganske egenrådige amerikanske lederen for OSSEs store sendelag i Bosnia. Den første har formell makt, den andre reell. Men det er likevel Helsingforskomiteens håp at det norske formannskapet i OSSE vil bidra til at KVM klarer å spille en positiv rolle i Kosovo når det i løpet av de nærmeste ukene vil bli fullt operasjonelt. Det er langt bedre å gjøre litt, enn ikke å gjøre noe som helst.