Voltekt på nettet

«Dette handler om retten til å ikke snuble inn i et skrekkabinett når du troskyldig skriver et stikkord på skjermen, enten det er for å samle opplysninger til en roman eller en stiloppgave.» # Voldtekt på nettet

Jeg er romanforfatter. Enkelte av mine gestalter lider tidvis av tvangstanker. Dette driver meg iblant til research i ganske avsidesliggende strøk av dagliglivet. En gang var det peyotekultusen jeg måtte sette meg inn i for å få til boken min; en gang lærte jeg meg c-durskalaen på saksofon; en gang var det fransk okkupasjonshistorie på Madagaskar som var tingen. For tiden er det tanken på Silvia Kristel som ikke slipper taket i en av mine personer. Følgelig søker jeg opplysninger om Emanuelle, diplomatfruen som på midten av 70-tallet fikk liberale mennesker til å gå mann av huse for å se softcore på kino, og som ble selve innbegrepet av mykporno. Skjønnheten med de myke formene hadde ikke all verdens å spille på utover sin aristokratiske nyfikenhet. Tilgjengelige leksika er derfor sparsomt forsynt med opplysninger om Silvia Kristel, på langt nær nok til å tilfredsstille en liebhaber med monomane tilbøyeligheter. # Heldigvis finnes det Internett, tenker jeg. Jeg søker på «emanuelle». Ti sekunder etter tyter det frem en katalog over alle de sidene som inneholder noe med emanuelle, og jeg velger en med erotiske overtoner. Jeg er babelsk fascinert, og klikker meg videre innover i dette liksomuniverset av individualisert, privatisert og tilfeldig viten. På nettet hersker det absolutte demokrati. Der kan hver og en av oss legge ut den informasjon han ønsker, og der kan hver og en av oss hente ned den informasjon han har bruk for. Jeg har klikket på emanuelle. Men siden jeg hentet ned, var skuffende fattig på informasjon til bruk for en forfatter hvis romanfigurs kunnskaper om sitt oppheng langt overgår både forfatterens og skaperen av siden han tilfeldig dumpet over. Jeg klikker meg inn på en link, som det heter, men nå er emanuelle vekk, og det er alle assosiasjoner til 70-tallets mykporno også. I stedet får jeg en meny hvor jeg kan velge mellom alt fra asiatiske tenåringer til gamle kjerringer.

I min famlende naivitet har jeg snublet over hardcore-porno. Jeg trodde slike sider var skjult bak hemmelige ikon og i obskure labyrinter. Jeg trodde bare de av oss med medlemskort i okkulte og verdensomspennende brorskap fikk tilgang til slikt. Ikke at jeg trodde det ville være umulig å bli medlem, men at det skulle kreve visse lugubre bekjentskaper, i hvert fall litt anstrengelse og en snev av kreativ innsatsvilje.

Vi liker å kokettere med at de mest kyndige av oss når det gjelder databehandling, er ungene våre. De er liksom ekspertene. Da tør jeg ikke tenke på hva en målrettet sjuåring med delt omsorg og underbetalt dagmamma, som er overlatt til seg selv det meste av dagen, kan søke seg frem til, når en tafatt førtifemåring i løpet av et halvt minutt pluss tiden det tar å logge seg på, mellom asian teens og old hags, aldeles gratis snubler over anorektiske svensker som blir besteget av golden retrievere og esler, eller negresser som med ekte redsel i blikket men ellers behørig kneblet, bastet og bundet, får vagina fylt av hvite mus, eller som får en lys levende boa constrictor stukket opp i rektum, eller latinamerikanske yndlinger som puler kyr og geiter og apekatter. Og har du først kommet så langt ut i det demokratiske kyberrommet - og det tar ikke mange minutter - er veien forsvinnende kort til små barn som stirrer rett i kamera og bretter til side underbuksen sin, og ekte drap. Det er alt sammen bare et dobbeltklikk unna.

Det er teknologi for alt her i verden. Og innen rammen av norsk lov finnes hjemmel for å forby disse utskuddene av digital informasjonsflom. Hvorfor er ikke dette et tema? Hvorfor hører jeg ikke politikere ytre seg om dette? De har nett-tilgang alle sammen. Hvor er den kritiske, våkne presse, de pågående journalister? Hvor er verdikommisjonen som så hardnakket pukker på sin eksistensberettigelse? Og Kirken? Når skal den begynne å ta del i den offentlige debatt, og ikke bare pusle med sine atavistiske fordommer?

I de senere år har med vekslende intensitet diskusjonen gått på om det skal vises kjønnsorganer i bevegelse på norske kinoer. For øyeblikket har den debatten ebbet ut. De siste uker har media gitt spalteplass for lærere i diskusjon med TV-kanalredaktører, dels heftig, om hvorvidt «Robinsonekspedisjonen» og «Hotel Cæsar» er noe for barn. Og diskusjonen setter i gang sterke følelser. Lærerlaget mener det godt, og redaktørene kjemper for ytringsfriheten. Og blikkene de sender hverandre på skjermen viser så altfor tydelig at lærerne vet de kjemper for en tapt sak, og at redaktørene synes de vinner en rettferdig kamp. De kjemper nemlig for ytringsfriheten.

Men ytringsfriheten er ingen selvfølge. Kampen for ytringsfriheten må vinnes kontinuerlig. Det må hele tiden settes spørsmålstegn ved ytringene. Ikke alle har rett til å ytre seg. Noen ytringer er kriminelle. Voltaires fyndord: Jeg er dypt uenig med hva du sier, men vil til døden kjempe for din rett til å si det, er mer godt sagt enn det er en ufravikelig rettesnor for et demokrati. Ytringsfriheten må beskyttes, og det gjøres ikke ved å tillate enhver ytring. Noen ytringer er skadelige. Våre ledere har vi valgt, blant annet for å beskytte vår frihet, og synes vi ikke de gjør en god jobb, kan vi gi dem sparken.

Det er et tankekors at Edmund Burke, en av konservatismens store tenkere, også regnes blant anarkismens tenkere. Ute på nettet hersker det absolutte demokrati; der får alle si sin mening, der får alle legge ut sin beskjed, der kan du, om du har et nakenbilde av barnebarnet eller en videosnutt der du dreper nabokona, legge det ut på hjemmesiden din, for på nettet er det blitt en privatsak hvilke budskap som sendes ut. Der, på nettet, møtes motsetningene i Edmund Burkes tenkning. Det tilsynelatende anarkiet smelter sammen med det mest reaksjonære menneskesyn. Og tilsynelatende vet ikke norske myndigheter og heller ingen andre ansvarlige personer i sosialdemokratiet Norge hva som skjer rett foran tastaturet på dem.

Det er teknologi for alt, som sagt, og ingen skal fortelle meg at det ikke er teknologi for å håndheve et forbud mot pedofili, drap og tortur, også på nettet. Internett er ikke hellig. Ytringsfriheten er hellig, og den hegner vi om ved, iblant, å nekte kriminelle ytringer. Den absolutte og grenseløse friheten som er på nettet, er en krenkelse av ytringsfriheten. Vi har demokratisk valgte organer som forvalter vår frihet på vegne av oss. Vi kan like eller mislike det, men sånn er nå engang demokratiet. Jeg kan ikke få meg til å tro at jeg er den første som gjør slike oppdagelser av kyberrommet, rommet som altså er arenaen hvor våre barn er som mest hjemmevant. Om så er tilfelle, at alle de som i dag snakker om IT som om det utelukkende er et spørsmål om å falle av lasset og sakke akterut eller hive seg med og klamre seg fast til den rivende utviklingen, om de også har sett og vet om den hårreisende enkle tilgangen til disse sidene, som det så verdinøytralt heter, så har sentrale mennesker i dette land fraskrevet seg sitt ansvar. Og jeg lurer på hvorfor.

I ly av latterlige debatter om trash-tv, utøver onde mennesker sin kannibalistiske seksualitet rett foran øynene på barn som er uten tilsyn. Dette handler ikke om retten til å se kjønnsorganer i bevegelse eller annenrangs drittsekker på en øde øy finpusse sine laveste instinktet i kampen om en skattefri million. Dette handler om retten til å ikke snuble inn i et skrekkabinett når du troskyldig skriver et stikkord på skjermen, enten det er for å samle opplysninger til en roman eller en stiloppgave.