Voluminøst oppgjør

I annet bind av sitt storverk om «det reisende folket» i Norge tar Britt Karin Larsen fatt der hun slapp i det første. Handlingen starter ved slutten av første verdenskrig og blir ført fram til fredsdagen i 1945.

Som den første er også denne boka fullstappet av spenning, dramatikk - og ikke minst romantikk. En sterk og tragisk avslutning understøtter bokas tendens og bærer bud om at det i 1945 var liten grunn til å forvente at freden ville bringe lysere tider for romanifolket.

Forakten for og trakasseringen av taterne hører til de dystreste kapitler i moderne norsk historie. Det er høyst fortjenstfullt av Larsen at hun nå dokumenterer hvor massiv undertrykkelsen var, og hvilke tragiske følger den fikk for mange. Som forteller stiller hun seg på de undertryktes side uten å glorifisere omstreifernes livsstil og mentalitet.

Gap

Som den moderne kvinne hun er, har f.eks. forfatteren naturlig nok vanskelig med å svelge det rådende kvinnesynet.

Gapet mellom taterkvinnenes og -mennenes verden framstilles som like dypt og uoverstigelig som gapet mellom de reisendes og de fastboendes verden. Men den innbygde kritikken modifiseres gjennom framhevelsen av de sterke båndene som knytter ektefellene sammen - i klar motsetning til ekteskapene mellom de fastboende. Påfallende nok blir de siste nesten uten unntak framstilt som mislykkede og ulykkelige. I det hele tatt framheves familiefelleskapet hos taterne som utvetydig positivt.

Men at det kunne gå vilt for seg, og at kniven satt løst i taternes slire, legger forfatteren ikke skjul på, og heller ikke at dette kunne være en medvirkende årsak til at de fastboende fryktet dem. Som sant er, viser hun imidlertid at knivstikkingen i all hovedsak var en intern affære. I det hele tatt viser hun hvor ubegrunnet og urettmessig angsten og motviljen mot taterne som oftest var. I romanen framstår det reisende folket som et stolt og renhårig folkeferd, og ikke minst som langt mer generøst og hjelpsomt enn bondebefolkningen. Først når de kommer vekk fra sitt eget miljø, enten det er frivillig eller ufrivillig, går det taterne ille i Larsens bok.

Tvang

I bunn og grunn kan det meste føres tilbake til den diskrimineringen taterne er blitt utsatt for. Og Larsen stikker på dette punkt intet under en stol. Hennes romanverk er rystende lesning - særlig fordi vi vet at hun holder seg til fakta selv om hun framlegger disse i fiksjonens form. Faktisk forsterkes forfølgelsene utover i mellomkrigstida - i «virkelighetens» tid da det ble maktpåliggende for samfunnets toneangivende menn å få integrert alt og alle som falt utenfor, i det enhetlige fellesskapet som man så for seg som framskrittets mål. Mens motsetningene mellom bøndene og de omstreifende står sentralt i det første bindet, blir overgrepene fra storsamfunnet og andre institusjoner et vel så viktig tema i dette - instanser og enkeltpersoner som gikk i bresjen for en integrering som like gjerne kunne kalles et forsøk på, ikke bare å utrydde romanikulturen, men også, til de tider på det mest groteske vis, å utradere selve den etniske identitetsfølelsen.

I stort omfang ble omstreiferbarn tvangsfjernet fra sine foreldre, ofte rett og slett kidnappet, bortsatt på barnehjem og seinere adoptert av foreldre som gjorde hva de kunne for å hemmeligholde barnas etniske tilhørighet. Både menn og kvinner ble tvangssterilisert, lagt inn på psykiatriske institusjoner og utsatt for elektrosjokk og lobotomering. Kirke og misjon, lensmenn, leger og psykiatere har som stender betraktet store synder på samvittigheten - synder som man først nå i seinere tid så smått har begynt å be om forlatelse for.

Svakheter

I denne sammenheng spiller Larsens romanverk en viktig rolle. At et prosjekt som dette er plasskrevende, er det ingen tvil om, bind to er enda mer voluminøst enn det første. Her møter vi de samme familiene. Nye barn og barnebarn kommer til, og forfatteren forfølger deres skjebne i et simultant komponert forløp der handlingen stadig springer mellom de ulike personene, et sprang som er markert med en liten blomst. Karakteristisk for skrivemåten er også at så godt som hvert nytt avsnitt innledes med en generell betraktning eller en poetisert scene før forfatteren halser videre med handlingen.

Larsen skriver jevnt over godt, men som roman betraktet har boka åpenbare svakheter. Stedvis ligger framstillingen faretruende nær det forlorent eller søtladent romantiske. Kjærlighetsaffærer, gjerne ulykkelige sådanne (fortrinnsvis på tvers av etniske grenser), opptar en særdeles stor plass, og i lange passasjer likner boka en skillingsvise på prosa. I og for seg er det ikke noe galt i det. Verre er det at Larsen gjentar seg selv unødig. Romanen kunne med fordel ha vært kuttet ned med et par hundre sider. Det hadde gitt både mer flyt og mer presisjon. Men disse innvendingene rokker ikke ved det faktum at det er tale om et gripende, imponerende og ikke minst høyst påkrevet verk.