Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vond negl eller hode i ulage?

Svikten i psykiatrien er blitt pulsen på et samfunn som ikke lenger klarer sine velferdsoppgaver.

SAMME DAG som en ung gutt skulle ha fått raskere hjelp i psykiatrien, leser vi i avisen at du kan få tilbud om operasjon av din vonde negl på en privat klinikk, betalt av det offentlige. Et nytt drap som tynger. Det gjør noe med alle i dette lille landet, hvor ett liv fort blir synlig når det blir borte. Jeg orker snart ikke høre det en gang til; at en til er død som skulle fått hjelp fra psykiatrien. Hva er det som skjer, spør jeg meg selv? Ikke godkjent, sier Gabrielsen om psykiatrien. Terskelen skal senkes slik at unge får raskere hjelp. Det er jeg helt enig i, men hvem skal vi ta ut av køen? Og hvilken kø har de å gå til da? Er det virkelig vi i psykiatrien som svikter? Er «ikke godkjent» det som kan forklare denne tragedien, for en gutt på 17 og hans familie, og oss andre? Det som fører frem til en slik handling er mye mer sammensatt og komplekst. Det kommer ikke plutselig. Det er en lang vei dit.

FOR 150 ÅR siden ble fattigfolk og gale oppbevart på egne fattighus for å holdes borte fra samfunnet. Ut av dette oppstod de psykiatriske sykehusene. Psykiatrien har alltid fått til oppgave å ta hånd om mange av samfunnets mennesker som faller utenfor. Forholdene i psykiatrisk helsevesen har vært under massiv kritikk. Med rette. Men psykiatrien har også forbedret seg og psykiatriens fagfolk har i de siste 10-15 år kunnet vende denne kritikken tilbake mot myndighetene. Sammen med media fikk de tvunget frem en Stortingsmelding i 1996 om hvordan forholdene var. Først etter en ny runde med kritikk kom det penger. Den berømte opptrappingsplanen. Fagfolk, Rådet for psykisk Helse, Den norske Lægeforening og mange andre har fortsatt å si at det ikke er nok det som bevilges. Men vi blir møtt med kritiske kommentarer, eller taushet. Så hvordan vil du ha det, Gabrielsen?

JEG TROR IKKE det er mulig å få til en god psykiatri med det som er til rådighet nå. Det er lovet mye, og det er langt frem før målet er nådd. Samtidig skjer det også en forandring hos folk og i samfunnet som gjør at psykiatrien har fått et enda større press på seg til å delta og avhjelpe folks plager. Målet er at psykiatri og somatikk skal ha lik standard i sitt behandlingstilbud. Samfunnet tar for gitt at en tånegl skal opereres av det offentlige. Men vi godtar at det ikke finnes godt nok behandlingstilbud til de med depresjon. WHO rangerer depresjon som nummer én blant verdens helseplager. Foran svært mange alvorlige somatiske plager. Vet du hvor mange avslag det er av søknader på en psykiatrisk poliklinikk? Det er ikke avslag fordi søkeren ikke trenger behandling, men det er ikke SÅ alvorlig at poliklinikken MÅ ta dem. Samtidig opplever jeg at personer med ulike somatiske plager får et tilbud innen få uker. De blir nærmest prakket på behandling som de ikke en gang mener de trenger.

BÅDE MYNDIGHETENES og andre fagfolks holdninger til behandlingstilbudene for psykiske plager er preget av uvitenhet og fordommer. Myndighetene mener at bare du får snakke med en ansatt, så blir det bra. Psykiatri er et vanskelig fagfelt som krever spesialister for at vurderingene skal blir bra. Psykiske lidelser er kostbare å behandle fordi de krever behandling over lang tid, ofte år.

Hvilken standard har myndighetene på psykiatrisk behandling, som gjør at du fortsatt kan kreve behandling fordi du ikke er blitt bra? Ingen. Har du fått en vurdering og noen samtaler på en offentlig poliklinikk, er det ingen som sier hvilket behandlingsmål som skal oppnås før behandlingen avsluttes. Kvinner som har hatt brystkreft blir tilbudt operasjon for å erstatte brystet som er tatt bort. Det er bra. Men hvordan kan vi sidestille dette med tilbud psykiatrien skal ta mål av seg til å gi? Ikke for å utkonkurrere det, men for å høyne standarden i psykiatrien?

VI I PSYKIATRIEN blir gjort narr av fordi vi ikke ser flere enn to pasienter pr dag. Vi blir pålagt å øke produksjonen. Men hva gjøres for at den faglige standarden ikke skal bli skadelidende? Jeg er ikke imot at vi skal ha mange konsultasjoner pr. dag, men jeg vet at det er umulig, hvis du samtidig skal dekke alle de behov som psykiatrien i dag er pålagt. Syter jeg for min syke mor? Jeg tror ikke jeg gjør det. Men noe galt skjer med den fordeling av skyld som myndighetene for tiden driver med. Det er ikke de rike, de med jobb som begår drapene. Det er fattige, uten bolig, ofte av utenlandsk opprinnelse. Mennesker som lever marginalt får mer psykiske plager enn andre. Det er like selvsagt som at hvis du lever usunt, så får hjertet ditt vondt. Vi vet at psykiske plager forekommer mer i store byer. Vi vet at fattigdom og rus gir deg psykiske plager. Når da regjeringen strammer inn på velferdsbudsjettet, så må det gå galt.

Men det betyr ikke at psykiatrien kan løse alle pasienters plager, for plagen kommer fra et sted vi ikke rår over. Jeg kan gi hundre eksempler fra min hverdag hvordan dette henger sammen, men hvor det er svært lite jeg kan gjøre hvis ikke trygdekontoret, sosialkontoret skolen, arbeidsplassen og UDI ser det likedan. Dette er aldeles ikke ukjent. Psykiske lidelser kommer stort sett ikke ut av ingen ting.

Å være fattig og alltid ha angst for om du skal klare deg, gjør noe med hjernen. Å ha et traume ingen har tid til å lytte til, plager hjernen jevnt og gjør at den ikke fungerer. Intet av dette kan løses raskt og det blir ikke løst med det behandlingstilbudet som finnes. Men jeg tror dessverre vi får høre «ikke godkjent» mange ganger til hvis ikke myndighetene analysere situasjonen og gjør det som er nødvendig for at det skal bli et like lett tilgjengelig tilbud som det er i somatikken. Vi i psykiatrien kan stadig bli bedre. Men jeg har ikke tro på at dette skjer med en offentlig skyldfordeling. Psykiatrien er blitt pulsen på et samfunn som ikke lenger klarer sine velferdsoppgaver. Skyldfølelse kommer det sjelden noe godt ut av. Dialog og respekt har bedre effekt.